Eivind Øyslebø

Det er som med tyrefekteren og oksen. Da oksen kom inn på arenaen, var det ham og meg. Kampen blir livslang og utfallet rettferdig. Jeg vet jeg ikke klarer å drepe ham. Nettene er verst. Han er like ved. Jeg hører pusten hans.

- «Dette er parkinson» var en opptur, det gjorde noe med selvtilliten å få så mye oppmerksomhet. Jeg bestemte meg for at i stedet for å gå og være misfornøyd ville jeg prøve å ha det bra de årene jeg hadde igjen, og det fikk jo konsekvenser.

Kona og jeg gikk fra hverandre. Det høres kanskje ikke så positivt ut, men i dag vet jeg hun er lykkeligere på sin side, og jeg lykkeligere på min.

Eivind Øyslebø (66) var den eldste av deltakerne i fotoutstillingen som handlet om unge med Pparkinsons sykdom. I dag er de tre døtrene hans voksne og Eivind har blitt morfar for lenge siden.

Nå sitter han på en krakk i sin kunstnerhule, som ligger i et tidligere kontor ved det som en gang var kontrolltårnet på Fornebu flyplass. Veggene er dekket med kunsten hans.

Eivind snakker rolig, på behagelig utvanna valdresdialekt. En aldrende, men fortsatt gyllen og muskuløs kropp er nesten helt dekket av tatoveringer.

- Det er mye tekst ute og går på kroppen min, ler han.

En av dem lyder «Aguilas non captat muscas». «Ørner fanger ikke fluer».

- Ikke bry deg om småting. Se det større bildet.

I årene etter diagnosen får han tatovert mange slike visdomsord på kroppen, ord om hvordan han ønsker å se på livet. Et annet spansk ordtak handler om at du må ta den oksen du møter, du kan ikke legge deg ned i ringen, eller be om en annen.

- Jeg fikk parkinson, ferdig med det.

Han har lang erfaring som barnevernspedagog, utdanning og praksis i coaching, flerkulturell forståelse og som sexolog. Han er vant til å prate med mennesker om det som plager dem. Han er lyttende og nær. Problemer er ikke noe problem for ham.

- Jeg jobbet 45 år med mennesker, men noen år etter parkinsondiagnosen i 2009 begynte sykdommen å tære på kreftene. Og du kan ikke si til en psykisk syk pasient som du har ansvar for at beklager, i dag må ikke du stikke av for jeg har fatigue. Så jeg trappet ned før jeg ble ufør i 2019.

Da starter han et kunstgalleri, men så kommer koronaepidemien og han må å stenge.

- Det ble en enorm nedtur og det gjorde at jeg følte mer på parkinson enn før. Det som har vært min styrke har vært å prate med folk, men når du sitter og er mer eller mindre redd for å gå ut, så er det lettere å bli litt stakkarslig.

Noe har forandret seg med talen hans, ordene liksom hakker i blandt. Mannen som har løpt om kapp med oksene i Pamplona er langsommere enn før.

Før koronaen kjøper han elektrisk sparkesykkel, men den velter han med, river av sener og muskelfester i skulderen og må operere kneet.

Han forteller at han alltid har trent mye, 5-6 dager i uka siden barnsben, men nå får fysikken en smell.

- For meg er det to ord: skjebne og erkjennelse. Skjebnen får du ikke gjort noe med, jeg vet at jeg har parkinson, og det må jeg leve med. Erkjennelsen av at det er en progredierende sykdom må jeg også leve med, og hvor fort det går bestemmer ikke jeg aleine, men jeg gjør så godt jeg kan.

Jeg liker ikke ordtaket «Fight Back», for jeg kjemper ikke mot parkinson, jeg kjemper med. Å kjempe imot, da forventer du at du skal vinne. Jeg forventer ikke at jeg skal vinne, jeg forventer at han og jeg skal tilpasse oss.

Noen ganger må jeg gi meg og klarer ikke det jeg klarte før, og noen ganger merker jeg at jeg har tatt rotta på noen ting som jeg ikke trodde jeg skulle få tilbake, blant annet lukt og smak.

- Hvordan kan det ha skjedd?

- Jeg tror det skyldes Greta, min kjæreste, som er veldig glad i mat og drikke. Hun har fått meg til å dypdykke i lukter og smaker. Hun beskriver lukten, og så er det akkurat som minnene blir trukket opp og jeg kjenner den.

Eivind møter ikke ofte andre med parkinson, han trener på vanlig treningssenter, og så gjør han ulike finurlige øvelser gjennom dagen helt fra han våkner, slik som å stå på ett bein når han pusser tennene.

Legemidlene han tar er Sinemet 250 mg i døgnet, Oprymea 0,44 mg, Cipralex 10mg. Og så tar han soppen «Lion`s mane» og tran i måneder med «r» i.

Da «Dette er parkinson» ble lansert i 2014 blir Eivind avbildet i Aftenposten på sin Harley Davidson. I dag er motorsykkelen solgt og det har dukket opp en stokk.

Eivind har tatt skrittet inn i alderdommen og der vil han være, med verdighet.

- Jeg har blitt opptatt av hvordan jeg kan få en god alderdom med parkinson. Jeg opplever at i Norge skal vi tviholde på ungdomsfølelsen, mens for eksempel grekerne og tyrkerne ser ut til å være fornøyde når de blir gamle. Til tross for vond rygg ogstokk i handa, så går de ned til kafeen og setter seg der, de trenger ikke springe rundt og ta Birkebeineren.

Hver 14. dag har han en lang og god samtale med en prest. Og så elsker han å tilbringe tid i skogen. Der fisker han. Lenge. Viser barnebarna hvordan man gjør. Sanser regn, lukter og smaker.

- Jeg tror kanskje det er hemmeligheten til en vellykket aldring, å ikke bekjempe den, men omfavne den, leve med den og ikke mot den. Du eldes på en mer distinkt og rolig måte, og det passer egentlig en med parkinson godt.

På sensommeren, en stund etter denne samtalen, er Eivind på fisketur da han tråkker ned i et hull og brekker lårbeinet. Etter en dramatisk redningsoperasjon og et sykehusopphold starter en lang og smertefull opptrening.

- Etter fire dager på rehabiliteringssenteret er jeg i garderoben, da det sier «pang», forteller han.

Beinet brekker igjen.