Bård Moshagen

Jeg jobber syv dager i uka. Jeg vil ikke bli definert av parkinson. Jeg er Bård, og ikke han der med parkinson. Sykdommen har vekket noe i meg, og motet gjør meg sterk. Men jeg vet at den er der, og at den til slutt vinner. Men akkurat nå vinner jeg, og det er herlig.

– Den historien dere skal fortelle meg nå, er dere sikre på at dere vil dele den?

– Ja vi har tenkt mye på barna, men vi er opptatt av at folk skal forstå alvoret så selv om det koster oss en del har vi kommet frem til at vi ønsker å fortelle dette.

Bård Moshagen (55) er en travel IT-mann på 43 med kone og barn, husbygging og småbarnsliv da han i 2012 får diagnosen Parkinsons sykdom. Han begynner å ta parkinsonmedisin. To år senere fotograferer jeg ham.

– Jeg syntes du var SÅ flott, sier kona Karine, mens hun leser teksten fra den gang. Du hadde akkurat fått diagnosen og så tok du det så bra!

– Det jeg hører der er en mann som ikke er seg selv, sier han.

Det året Bård får diagnosen kommer det nye veiledende retningslinjer for medikamentell behandling av parkinson. Nå anbefales dopaminagonister fremfor levodopa som oppstartmedisin for unge som får diagnosen. Det er dette Bård blir satt på.

Snart begynner rare ting å skje.

– Det begynte med uro på jobben. Jeg kom i konflikt med min sjef. Så startet jeg min egen bedrift, fikk med kona, satset sparepengene og tok opp lån på huset.

Bård starter et firma som skal drive med dataløsninger for dokumenthåndtering og digitalisering og det begynner fort å vokse.

Etter hvert har han firmaer i USA, Spania, Danmark og Norge.

– Jeg var snart i ferd med å bli en annen mann og forretningslivet var en veldig bra arena for det. Når du er på reise er det ingen som har kontroll på deg, sant?

Da du fotograferte meg var jeg godt i gang med personlighetsforstyrrelsen.

Parkinsonmedisinene skal kompensere for manglende produksjon av dopamin, et viktig signalstoff i nervesystemet. Det handler ikke bare om motorikken vår, men om artens overlevelse.

Spising, sex, barneomsorg og jakt på nye opplevelser frigjør dopamin i hjernen, vi får belønning og motivasjon til å gjenta opplevelsen.

Men det kan bli for mye. Bård blir hyperseksuell. Vinteren 2014 er han bortreist på et fem uker langt institusjonsopphold for å lære om trening for parkinsonsyke. Det er knapt en dag han ikke har sex der.

– Det var mer en sånn «sexcamp» enn det var trening, forteller han.

Dopaminagonistene gir Bård krefter, og dem legger han i firmaene sine. Han får venner og familie med på å legge penger i satsningen. Gjennom firmaene får han mulighet til å låne penger, og de får snart bein å gå på.

– Jeg ble høy på jobben. Så kom det ut på kvelden og da ble jeg gjerne høy på andre ting. Og nattestid begynte jeg å oppsøke prostituerte og full rulle. Det var det jo ikke noe problem med der jeg reiste.

– Jeg regner med at din nevrolog ikke visste noe om dette?

– Sommeren 2015, ett år etter prosjektet ditt, ble jeg fanget opp av kona mi. Hun skjønte at det var noe som ikke stemte, hun leste om bivirkningene av Sifrol og kjente at det var som å lese om sin ektemann, og kontaktet lege. I ettertid sier en av mine psykologer atSifrol har samme virkemåte som små mengder kokain.

Bård har fått ICD, Impulse Control Disorder, impulskontrollforstyrrelse.

– Jeg klarte ikke lenger å kontrollere min oppførsel, jeg hadde fått stor gjeld, og nå ble jeg satt på nedtrapping av medisinene.

– Hva sa nevrologen?

– Han hadde aldri vært borti et så ille tilfelle. Jeg trengte ikke å si så mye, Karine styrte showet.

Nå skulle det løse seg. Men dopaminen og lykkerusen var vanskelig å gi slipp på.

– Da jeg hadde fullført nedtrappingen og kunne vise at jeg hadde gjort som jeg skulle, slappet de andre av. Så begynte jeg på igjen. Det var ingen som hadde tatt fra meg de ubrukte medisinene. Jeg hadde en hel bærepose.

Den bæreposen skal komme til å vare i ett og et halvt år.

– Dette er veldig sårt for meg, sier Karine. Nevrologen ba meg gå til apoteket med resten av medisinene, men jeg trodde han trengte dem under nedtrappingen. I ettertid har jeg tenkt at alt dette kunne vært unngått, men det er klart, han kunne alltid ha klart å lure meg.

Høsten 2015 tar Bård nesten maksdose av dopaminagonisten Sifrol. Den dyre livsstilen fortsetter, i hemmelighet. Bård er overbevist om at firmaene vil bli en suksess og at lånene vil betale seg selv.

– De første fire årene hadde jeg et årlig forbruk på mellom fire og fem millioner. Lånemarkedet var vidåpent. Mye gikk til reiser, jeg elsket å fly business class. Det var luxury suite hotell til 4000 kroner døgnet. Dyre middager og et ekstravagant liv.

– Hvor mye penger kunne du bruke på en natt?

– Det verste tilfellet var vel 165.000 kroner.

– Og sånn holdt det på i flere år?

– Ja. På et luksushotell i Amsterdam opplevde jeg at da jeg kom inn døra satt det flere prostituerte ved bardisken og sa «Hei Bård! Der er du igjen!»

– Det var ikke bare i Amsterdam?

– Det var i Estland, Praha, Ungarn, Portugal, Spania, Danmark, ja overalt hvor jeg reiste.

Høsten 2017 begynner økonomien å bli vanskelig og Bård er mer og mer mentalt ustabil. Da får han fastlegen til å skrive ut mer Sifrol.

Nå reagerer nevrologen, men Bård har allerede hentet ut en 100-pakning.

– Fastlegen var forbanna, og nevrologen var forbanna og alle kjefta på meg, men jeg var lykkelig for at jeg hadde fått tak i mer.

– Som narkotika.

– Ja.

– Nærmer vi oss et vendepunkt nå?

– Ved årsskiftet 2017–2018 skjer det flere alvorlige ting. Da jeg besøker mine foreldre i Trondheim en helg er jeg på byen og utpå kvelden oppsøker jeg en prostituert.

Da Bård kommer hjem finner han ut at han har blitt frastjålet 8000 kroner. Han drar tilbake til leiligheten og dundrer på døra.

– Døra åpner seg og ut kommer en svær kar på to meter med en machete i hånden. Han skaller til meg og drar meg inn i gangen og spør hva i helvete jeg holder på med. Jeg må forsvare meg mot macheten og får et kutt i den ene handa, mens karen står der og er vill i blikket.

Mannen sier at han har drept sånne som Bård for 50 euro, og at han skal komme etter familien hvis Bård går til politiet. Men Bård får gå, og han går rett til politiet, som setter i gang en stor væpnet politiaksjon. Det viser det seg at dette er et ektepar som samarbeider om å svindle folk, men ingen har våget å anmelde dem.

– Dagen etter episoden med macheten hadde jeg en lang samtale med en ung politibetjent, som så strengt på meg og sa at jeg måtte slutte med dette tullet. Du ødelegger livet ditt hvis du fortsetter sånn, sa hun.

Foreldrene begynner å forstå at pengene de har spyttet inn er tapt. Allikevel står de ved hans side, men nå får Bårds mor et alvorlig tilbakefall av kreft. Samtidig får Bård innkalling til et rettsmøte i Bergen tingrett. Det er Skatt Vest som vil slå ham konkurs på grunn av manglende skatteinnbetalinger. Bård har ikke kontroll på papirene. Det er kaos.

– Jeg kjente at før mor døde måtte jeg få kontroll på livet mitt. Det var et vendepunkt. Jeg sluttet med Sifrol, og i mars 2018 gikk hun bort. Jeg holdt meg oppreist til begravelsen var gjort unna. Så gikk jeg inn i en depresjon, som på sitt verste varte i ett og et halvt år.

– For nå var firmaene dine konkurs?

– Firmaene var gått konkurs og alt jeg hadde gjort var kommet for en dag. Jeg begynte å bli meg selv, og forsto konsekvensene av det jeg hadde gjort. Jeg hadde løyet og lurt alle rundt meg, og de nærmeste var de som måtte lide mest. Nå satt de igjen med personlig gjeld uten å få noe tilbake. Det synes jeg fortsatt er tungt å snakke om. Det var på nære nippet at Karine gikk fra meg flere ganger.

– Jeg var knust, sier hun, og mange mente jeg burde gå. Men det var ikke så enkelt å bare gå fra ham, han hadde jo satt meg i stor gjeld og hva skulle jeg gå til?

Jeg klarte ikke å forholde meg til alt som skjedde, det var langt utover min kontroll. Jeg hadde barna jeg måtte ta meg av. Det var tungt å gå på jobb, men jobben var også et fristed hvor jeg kunne tenke på noe annet enn gjeld og en mentalt forstyrret ektemann.

Samtidig begynner inkassokravene å ramle inn, og ingen av bankene vil samarbeide. Nå mobiliserer Bård det han har igjen av krefter og begynner å jobbe med å få til en ordning med kreditorene. Det viktigste kriteriet for å få offentlig gjeldsordning er at du har så mye gjeld at det ikke anses som sannsynlig at du får gjort opp for deg i løpet av din levetid.

– På dette tidspunktet var du arbeidsledig?

– Nei, fra høsten 2017 var jeg 100% sykemeldt og hadde over 20 millioner i gjeld.

Fem millioner er boliglånet.

De resterende femten millionene er tapt, og kreditorene er mange.

For å få innvilget offentlig gjeldsordning er det krav om at det skal være normalt akseptabelt hva pengene har blitt brukt på.

– Hva var det som gjorde at du til slutt vant denne prosessen?

– Jeg fikk hjelp av ei i familien som er jurist. Saken gikk videre til megling, tvungen løsning, Bergen tingrett, Gulating lagmannsrett. Og der, i anken til Gulating, var det moralske aspektet utfordringen. Det endte med at en dommer var imot og to var for. Jeg vant med minste mulige margin.

Bård fikk innvilget offentlig gjeldsordning. Hvis alt går bra blir gjelden på femten millioner slettet når gjeldsordningen avsluttes i slutten av 2024.

– Hva er grunnen til at dere forteller denne historien?

– Folk må forstå hvor farlig parkinsonmedisin kan være. Vi reagerer på at denne typen medikamenter fortsatt skrives ut til personer med parkinson uten en grundig kartlegging av dem. Jeg var inne til vurdering for DBS (hjerneoperasjonen dyp hjernestimulering) på Rikshospitalet, og ett av punktene var en psykosomatisk test.

Sammen med en psykiater gikk jeg gjennom et skjema med 400 spørsmål og så hadde vi samtale etterpå. Der fikk jeg vite at også DBS kan påvirke impulskontrollen og at jeg krysset av 5 av 5 på risiko.

– Så der kom spørsmålene du etterlyser?

– Nettopp! Det er faktisk utviklet en metodikk for å kartlegge risiko for impulskontrollforstyrrelse, men den brukes ikke ved utskriving av tabletter, kun ved utredning for operasjon.

– Så ingen DBS på deg.

– Ingen DBS på meg, nei.

I dag er det nesten vanskelig å se at Bård har Parkinsons sykdom. Det er lettere å se at det er noe galt med synet. Øyesykdommen kalles stargardts sykdom.

– Hvordan går det med din Parkinsons sykdom?

– Tålig bra, er det korte svaret fra Bård.

Karine fyller ut:

– Vi har hatt så mye å slite med økonomisk at parkinson har kommet i bakgrunnen, men det siste halve året har jeg merket at sykdommen har inntatt livet vårt igjen.

– Jeg føler meg likevel heldig, avslutter Bård, fordi sykdommen bare har gått sakte fremover. Jeg klarer meg ganske bra, jeg trener daglig, familien har det bra, og vennene har faktisk begynt å komme tilbake.