Forskeren fra Hellas - som valgte Bergen

Haris er oppvokst i nord-Hellas, og flyttet til Ungarn som 17-åring for å studere medisin. Interessen for å forske på hjerner startet allerede da.

– Hvorfor valgte du å bli nevrolog?

– Jeg ble fasinert av hjernenes anatomi og funksjon. Hjernen er det mest fantastiske organet vi har – samtidig som det er det organet vi vet minst om. Det er i hjernen personligheten vår sitter. Resten av kroppen vår er som et kjøretøy, som er styrt av hjernen. Vi forstår veldig lite av hvordan hjernen fungerer.

Hjernesykdommer rammer ca. ett av tre mennesker i løpet av livet, og for de fleste av disse finnes det ikke gode behandlinger som kan bremse eller stoppe sykdomsutviklingen. Som nevrolog og nevroforsker får jeg jobbe med den store utfordringen med å bidra til løsningen for en av de vanskeligste sykdommene – Parkinsons sykdom.

Bor i Bergen, men har internasjonalt nettverk

– Har du selv et personlig forhold til noen som har eller har hatt parkinson?

– Min far døde av en sjelden form for parkinson-­lignende sykdom, som heter progressiv supranukleær parese (PSP). Hans sykdom har sikkert spilt en rolle, for yrkesvalget mitt. Men livet er komplekst, og det er nok flere grunner bak mine forskningsvalg.

Jeg tror jeg hadde forsket på parkinson, også uavhengig av min fars sykdom.

– Du er kjent som en av legene i Norge som har best kjennskap til parkinson. Hvorfor valgte du Bergen, og ikke Paris eller USA der forskningsmiljøene er større?

– Jeg kom til Norge i 2003, da jeg var nyutdannet. Fra studietiden hadde jeg flere norske venner, men at det ble Vestland var tilfeldig. Jeg fant snart ut at det i Bergen, var et sterkt og ambisiøst nevrologimiljø der jeg kunne vokse vitenskapelig og gradvis bygge mitt eget forskningsmiljø i verdensklasse. Jeg har i de senere årene fått flere attraktive tilbud fra renommerte institusjoner i utlandet, men så lenge jeg får støtte og kan fortsette å bygge her, blir jeg i Bergen. Vi som jobber og forsker sammen i min gruppe ser på hverandre som en stor familie, som jeg ikke ønsker å miste.

Heldigvis har jeg mange samarbeidspartnerne i utlandet også, sier Haris.

Stor arbeidskapasitet

Blant kollegene er Haris kjent for å være lite opptatt av å ha ferie.

– Ja, det stemmer, ler han. Jeg foretrekker å ha veldig korte «arbeidsferier», det vil si reise til et fint eller annerledes sted i noen dager, jobbe på dagtid og slappe litt av på kvelden.

Og det hender at han en sjelden gang tar med kjæresten og drar på korte turer til Os eller Austevoll utenfor Bergen.

– Du sikter høyt når du har tatt mål av deg for å komme nærmere en kur mot parkinson?

– Ja, det er et hårete mål, men når man sikter høyt, så klarer man ofte mye mer, enn hvis man sikter lavt. Jeg er en sterk tilhenger av mottoet «the sky is the limit». Et liv som er drevet av høy ambisjon er et godt og lykkelig liv – husk at det ofte er vi selv som definerer våre egne begrensinger.

– Du har en sønn på fire måneder. Hvordan er det å kombinere en så krevende jobb med familieliv?

– Jeg har valgt å ha lite fritid, men jeg nyter også kvalitetstid med familien. Jeg får veldig mye støtte fra min danske samboer, Simone, som også er lege og som forsker og jobber med arvelige sykdommer. Det er storartet at vi kan snakke samme vitenskapsspråk og kunne kommunisere og dele våre tanker og ambisjoner, samt våre bekymringer og engstelser.

Haris jobber også i helgen. Og da trives han godt hvis han får jobbe fra tidlig morgen til fire-fem om kvelden. Så tar han seg helt fri og lager middag med familien.

– Hva engasjerer deg i jobb?

– På denne typen spørsmål forventes det ofte idealistiske svar av type: «Jeg vil forandre verden». Det er selvfølgelig noe som de fleste forskere og grundere drømmer om. Men jeg velger å oppsummere svaret med ett annet begrep: «Nysgjerrighet». Et overveldende ønske om å vite.

– Hva engasjerer deg når du ikke er i jobb?

– Det er ikke ofte jeg ikke er på jobb, smiler Haris. For meg er min jobb og mitt liv ikke to separate ting. Jeg definerer meg stort sett gjennom arbeidet mitt, som er en kamp om å skape noe. Bringe frem ny kunnskap. Finne løsninger. Det som driver meg er at jeg vil forstå årsaken for parkinson og andre hjernesykdommer – og bruke denne kunnskapen for å finne behandlinger. Det er det samme uansett om jeg er på jobb eller ikke.

Mange jobb-hatter

Tzoulis er professor i 100 % stilling ved Universitetet i Bergen og overlege ved Haukeland universitetssjukehus i 20 % stilling. Når en kombinerer en akademisk og en klinisk stilling, er det mulig å ha 120 % stilling totalt.

– Kan du oppsummere hva du jobber med nå – i løpet av en «heissamtale»?

– Hvor høy er bygningen da? Snakker vi tre eller 40 etasjer? spøker Haris.

– Ved forskningsgruppen «Neuromics», er vi et team med 42 forskere med diverse spesialiteter – leger, sykepleiere, bioingeniører, biologer og informatikere – som alle jobber mot et felles mål: å finne kur for Parkinsons sykdom.

– Ved Neuro-SysMed senteret er hovedmålet å gjøre kliniske studier for å teste nye behandlinger innenfor fire store nevrologiske sykdommer: parkinson, demens, ALS og Multippel Sklerose. Jeg har overordnet ansvar for de tre nevrogenerative sykdommene (parkinson, demens og ALS), men det er parkinson som er mitt hovedfelt.

– Ved K.G Jebsen-senteret for Parkinsons sykdom jobber vi med såkalt translasjonsforskning, det vil si forskning som startet på laboratoriet for å belyse årsaker til sykdom og så overfører denne kunnskapen til pasienten, i form av bedre diagnostikk og nye behandlinger. Med andre ord er K.G Jebsen senterets mål å oppdage nye diagnostiske tilnærminger og nye behandlinger for parkinson. Disse kan så testes på store pasientgrupper i kliniske studier ved Neuro-SysMed senteret. På denne måten utfyller de to sentrene hverandre.

– Hvordan er det å ha så mange jobb-hatter?
– Utfordrende, men kjekt.

Godt i gang med forskningssenteret

I mars lyktes du og samarbeidspartnerne dine med å få midler til å etablere Kristian Gerhard Jebsen senter for Parkinsons sykdom i Bergen. Jubelen sto i taket da stiftelsen og Universitetet i Bergen til sammen stilte 45 millioner kr til rådighet de neste fem årene.

I senteret får forskerne mulighet til å bedre diagnostiseringen av Parkinsons sykdom og identifisere undergrupper av pasienter. Målet på sikt er å skreddersy behandling mot ulike varianter av sykdommen.

– Ved å identifisere undergruppene, og mekanismene som driver sykdommen i hver undergruppe, kan vi utvikle og teste skreddersydd behandling mot de ulike variantene av sykdommen, forklarer Haris.

– Mange vet ikke hva det innebærer at man skal være principal investigator (PI). Kan du forklare litt om bakgrunnen for benevnelsen?

– PI brukes også på norsk i dag og betyr «hovedforsker» eller «leder». Vi som forskere synes det er litt morsomt at PI også er en forkortelse for «private investigator». De prøver å finne morderen, mens vi prøver å finne årsaken til sykdom. PI kan brukes i mange sammenhenger og kan derfor virke litt forvirrende. Man kan være PI for en forskningsgruppe, eller innen en forskningsstudie, eller for en konkret aktivitet innenfor en forskningsgruppe.

– Har dere nå nok folk og midler?

– Det er avhengig av målet. Vi har nok til å være med i kampen mot parkinson, men ikke nok til å vinne, smiler Haris. Vi trenger fortsatt og alltid flere folk og mer midler.

– Hender det at du ønsker at du ikke behandlet pasienter og bare kunne forske?

– Nei. Min forskning har som mål å behandle pasienter. Det er gøy å få resultater på labben og å jobbe med pasienter, så jeg trives best med å kunne kombinere de to tingene.