Parkinsons sykdom regnes som en såkalt kompleks sykdom. Det betyr at årsaken antas å ligge i et komplekst samspill mellom arv, miljø og kanskje en porsjon uheldige tilfeldigheter.
Mange av oss som forsker på sykdommen, har interessert oss for den genetiske komponenten, både fordi vi har effektive verktøy til å studere genetikk i dag, og fordi funnene vi gjør, kan bidra med viktige ledetråder for å forstå sykdomsmekanismene på molekylnivå. Kunnskapen om genetiske årsaker til Parkinsons sykdom har økt betraktelig gjennom de siste 20 år, selv om mye fortsatt er ukjent.
Sjeldne arvelige former
Når vi snakker om «arvelig sykdom» tenker de fleste på tilstander forårsaket ene og alene av en enkelt genfeil, der sykdomstilfeller i en familie følger forekomsten av denne feilen. Gener arves i to kopier, en fra far og en fra mor. Ved dominant arvegang er én kopi av det syke genet tilstrekkelig for å forårsake sykdom, mens tilstander som slår ut først om man har to defekte utgaver av et gen, kalles recessive. Det er beskrevet både dominante og recessive gener som årsak til arvelig Parkinsons sykdom, men tilsammen forklarer disse bare et lite mindretall av sykdomstilfellene.
Et anslag man vil kunne støte på i litteraturen, er at omlag 5% av personer med Parkinsons sykdom har en slik arvelig form. Dette varierer imidlertid mellom ulike befolkningsgrupper, og etter vår erfaring er tallet her i Norge langt lavere.
Genetiske bidrag hos de fleste med Parkinsons sykdom
Men hva betyr genetikken hos alle de andre med Parkinsons sykdom, som ikke har slike enkeltgenfeil? Dette kan studeres og tallfestes på ulike måter. Undersøkelser av sykdomsforekomst tyder på at risikoen for Parkinsons sykdom tredobles om man har en førstegradsslektning med sykdommen, slik som et søsken eller en forelder. Det kan høres dramatisk ut, men om man tar i betraktning at risikoen i utgangspunktet er temmelig liten, la oss si 1% ved 60 års alder, vil sannsynligheten for å ikke få sykdommen fortsatt være 97% selv om din søster eller far har den.
En pekepinn på arvestoffets betydning ved Parkinsons sykdom kan vi også få gjennom store genetiske studier. Disse kan si oss noe om hvor stor del av variasjonen i sykdomsrisiko som forklares av genetisk variasjon på befolkningsnivå - såkalt arvbarhet. Det er generelt krevende å kommunisere kunnskap om «hvor arvelig» en egenskap eller sykdom er, uten å risikere å forvirre eller villede, og dette begrepet er ekstra vanskelig. Ulike rapporter om arvbarheten ved Parkinsons sykdom i vestlige land i dag ligger omkring 25%. Dette betyr ikke at sykdommen er «25% genetisk» hos den enkelte - det kan være viktigere hos noen og mindre viktig hos andre. Tallet gjelder heller ikke på alle steder eller til alle tider - det vil kunne endre seg med endret miljø.
Genetisk testing
Hos personer der det er grunn til å mistenke en av de sjeldne formene for arvelig Parkinsons sykdom, kan det være aktuelt å gjennomføre genetisk testing dersom man ønsker det. Dette vil bare være relevant når mange i samme familie har sykdommen, eller ved spesielt tidlig symptomdebut. Påvisning av en genetisk årsak vil kunne gi litt informasjon om prognose og åpne for genetisk veiledning til familiemedlemmer, men behandlingen er i dag den samme om man får påvist genfeil eller ikke.
De svakere genetiske risikofaktorene som hver bidrar litt til sykdomsrisiko hos det store flertallet av personer med Parkinsons sykdom, har i dag ingen plass i utredingen. Men i fremtiden kan det tenkes at man vil gjøre en bredere kartlegging av den genetiske profilen hos alle med Parkinsons sykdom og ta hensyn til denne i oppfølging og behandling, i tråd med idealet om skreddersydd terapi, eller presisjonsmedisin.
Foto: Olav Heggø