Tabloidoverskrifter med ordet «gjennombrudd» skaper forventninger og håp.
Hva skal til for å kalle fremskritt innenfor forskning for et «gjennombrudd»?
Tabloidoverskrifter bruker gjerne fengende uttrykk for å få oss til å lese artikkelen, og det er forståelig at det knyttes sterke forventninger til ordet gjennombrudd. Innen vårt forskningsfelt vil et viktig gjennombrudd for eksempel være utviklingen av en sensitiv blodprøve for å kunne påvise Parkinsons sykdom. Dette er fordi vi mener at det er et viktig skritt for å få fart på utviklingen av ny behandling. Dette kan også være tilfellet med noen av de annonserte «gjennombruddene» i avisene.
For selv om de ikke representerer en kur enda, kan de fortsatt vise seg å være viktige brikker i puslespillet, og noen ganger forbedre livet til mennesker med parkinson.
Hva skjer innenfor parkinsonforskning i Norge i øyeblikket, og kan dere si noe om bredden i forskningen?
Det er stor bredde i forskningen i Norge. Både basalforskning for å forstå sykdomsmekanismer bedre, stamcelleforskning, kliniske studier som kartlegger og intervensjonsstudier for å utprøve nye medisiner, og ikke-medikamentelle tilnærminger pågår.
Dette er veldig viktig, for hvis vi ønsker å gjøre framskritt må vi undersøke alle aspektene av parkinson. En av hovedretningene går på å forstå de biologiske prosessene som forårsaker parkinson og som gjør at parkinson rammer folk forskjellig. At personer med parkinson ikke er en gruppe der alle er like, er noe vi må være klar over og ta hensyn til. Dette er viktig for å kunne utvikle nye behandlingsmetoder og har gitt litt uttelling allerede.
Det pågår flere spennende kliniske studier. Her er noen eksempler på undersøkelser
- Effekten av en vitamin B3-analog på sykdomsprogresjon (NOPARK)
- Et medikament som etterligner et signalstoff i hjernen (nevrotransmitter) (PD-MIND)
- Medisiner som opprinnelig ble utviklet mot andre sykdommer kan også ha effekt mot parkinson (ANeED)
- Probiotiske kosttilskudd som retter seg mot tarmfloraen (PXN21-studien)
Det blir spennende å se utfallet av disse studiene. Det stilles strenge krav til kliniske studier, spesielt når det gjelder å bedømme effekten av medisinen, og samtidig deltakernes sikkerhet. Ting tar tid, men vi er godt på vei.
Hvorfor kan det ikke lages medisiner som ikke gir impulskontrollforstyrrelser og andre bivirkninger?
Årsaken til at noen pasienter utvikler impulskontrollforstyrrelser og andre ikke gjør det er komplekst og noe vi foreløpig ikke har kartlagt fullstendig. Et av de sentrale forskningsmålene er nå å identifisere hvem som utvikler
impulskontrollforstyrrelser når de utsettes for ulike typer parkinson-medisiner, og hvem som ikke gjør det. Sannsynligvis ligger noe av svaret i genene, men andre forhold som sykdomsprogresjon kan også ha noe å si.
En av grunnene for at akkurat parkinson-medisiner er knyttet til impulskontrollforstyrrelser er at i likhet med motorisk kontroll, så er impulskontrollen vår også knyttet til signalstoffet dopamin. Forskning tyder på at spesielt bruken av dopaminagonister er assosiert med økt risiko for impulskontrollforstyrrelser, mens risikoen for å utvikle impulskontrollforstyrrelser er lavere når pasienten bruker levodopa.
Er det viktig at personer med parkinson i Norge deltar i forskning?
Absolutt! Uten pasienter kommer vi ikke langt i forskningen. Det er flere måter en kan bidra på. For det første vil studier der personer med parkinson deltar gi oss viktig kunnskap, og kan bidra til å forbedre livet til mennesker med diagnosen. Vi må også nevne at når personer med parkinson og pårørende er involvert i prosjekter gir det oss bedre innsikt og forståelse i utfordringene slik at vi kan planlegge studier som er mer relevant for pasientene, og som er bedre tilpasset deltakere.
