Blir som nye med bordtennis
Bordtennis som treningsform er populært blant mange personer med parkinson. Hos Susanne, Edgar, Cynthia og Anne Berit fra Oslo og Akershus Parkinsonforening har treningen gitt gode resultater.
– 228, 229, 230! Cynthia Allen (76) konsentrerer seg om å treffe bordtennis-ballen, samtidig som hun teller taktfast.
Snart har hun og makkeren slått ballen mer enn 230 ganger over nettet uten stans. De tre kvinnene er på trening for parkinsonrammede i Bjølsenhallen i Oslo. Bordtennis har vist seg å gi bedre balanse, konsentrasjon og mestringsfølelse for denne gruppen.
Anne Berit Hjermann (73) og Susanne Meuthen (53) behersker også treningen godt, selv om begge er preget av sykdommen. Meuthen klarer ikke å kontrollere bevegelsene når hun kommer inn i hallen. Etter oppvarmingen ved bordtennisbordet er hun som ny.
Spasmene er nesten borte. Den tidligere fysioterapeuten sender ballene treffsikkert fra seg.
– Jeg elsket jobben min, men nå er jobben å holde meg i form, sier 53-åringen. Hun måtte slutte i yrket i 2021 etter at sykdommen ble konstatert fem år tidligere. De første tegnene kom to år før det. Mistanken om parkinson skyldtes at faren hadde den.
– Skjelving hadde jeg ikke så mye av, men jeg kjente en indre uro og alt gikk saktere. Humøret var ikke lenger på topp, forklarer hun.
Susanne var vant til å trene og var i tillegg pilatesinstruktør og drev med kickboksing. Da hun ble syk, var først boksing et utmerket tilbud, siden den idretten også virker bra på folk med denne sykdommen. Nå er hun hektet på bordtennis.
– Treningen har gitt fantastiske resultater. Jeg kjente fort at bevegelsen ble bedre, jeg ble raskere, mer koordinert og konsentrert. Og så blir jeg sliten i hodet, ler hun.
Merker stor fremgang
Cynthia og Anne Berit forteller om det samme. Sogningen Anne Berit tar ukentlig turen fra Nittedal til Oslo for å trene og møte de andre. Den tidligere sykepleieren og helsesøsteren fikk kommentarer fra mannen sin som syntes at hun smilte skjevt og heller ikke svingte med den venstre armen. Litt senere utbrøt en gammel tante: Du er så skjev, du må gå til legen!
– Jeg gjorde ikke det da, for jeg følte meg i god form, kommenterer hun.
Ett år senere, i 2017, tok fastlegen grep. Refleksene ble sjekket, men alt var i orden. Skjønt fastlegen ga seg likevel ikke og sendte henne til nevrolog.
– Det var et sjokk å få vite at jeg hadde Parkinsons sykdom, sier hun.
Cynthia tenkte på et søskenbarn med samme sykdom, som ble veldig dårlig. Familiemedlemmet hadde varianten atypisk parkinsonisme. Anne Berit fikk påvist en lettere variant. Hun forteller at det likevel var vanskelig å ta den nye situasjonen inn over seg.
– Jeg tenkte at livet var slutt, at jeg kom til å bli sittende i rullestol. Heldigvis ble jeg mer optimistisk. Du dør ikke med en gang, fleiper hun. Legen overtalte henne til å ta medisiner. De hjalp godt. Trening gir positiv effekt.
Ville ikke tro det
Cynthia Allen (76) skjønte ikke hva som skjedde da hun en dag begynte å skjelve i det ene benet. Det var i januar 2009, og hun satt på en kafé i Florida.
– Jeg trodde det skyldtes at jeg hadde gått barbent i sanden, forklarer hun.
Tilbake i Norge søkte hun medisinsk ekspertise. Og selv om Cynthia hele tiden trodde at skjelvingen skulle gå over, gjorde den ikke det. Nevrologen ga henne de rette medisinene.
Det hjalp.
– Jeg har vært heldig, for sykdommen ser ut til å utvikle seg sakte så langt. Det som hjelper er å mosjonere. Tidligere hadde vi et bordtennisbord i hagen, og jeg la merke til hvor god det å spille gjorde for mine parkinsonsymptomer. Jeg kjente virkningen av treningen direkte på hjernen. I dag stortrives Cynthia med å være med på fellestreningene. Den tidligere læreren, som også hadde egen yogaskole i 14 år inntil høsten 2021, får stort utbytte av denne måten å mosjonere på.
– Jeg merker at det faktisk skjerper hodet, smiler Cynthia.
Hun spiller også piano og forteller entusiastisk om enda bedre kobling mellom hodet og hendene etter bordtennistrening.
– Det er hyggelig å ha en gruppe hvor alle forstår hverandres utfordringer. Vi vet veldig godt hva andre også sliter med. Noen ganger synes det bedre enn andre ganger.
Fikk ideen fra Sverige
Cynthia roser trener Jan Berner (61), som gir tips og veiledning i løpet av totimersøkten.
– Spill først ballen til venstre og så til høyre annenhver gang, roper han ut. Den tidligere landslagstreneren, og det i flere land, er hovedtrener i Oslo Bordtennisklubb, der det er barn, unge og voksne.
Da Jan kom over en artikkel om bordtennistrening for parkinsonrammede i en svensk avis, satte han i gang opplegget som er støttet av Stiftelsen Dam. Nå har klubben hatt dette tilbudet i halvannet år.
– Avstand, timing og koordinasjon er nøkkelen. Det er bevist at bordtennis er bra for personer med parkinson, og den samme dokumentasjonen finnes fra Japan, som har forsket på mennesker som har hatt slag. Det ser enkelt ut å skulle slå til venstre og høyre, men metoden handler om å koordinere. Treneren er så fornøyd med det han ser at han tipper Cynthia vil bli sendt til VM for parkinsonrammede på Kreta i november. Der er det tre ulike klasser, fordi sykdommen er så forskjellig fra menneske til menneske.
Hos oss er folk innafor
Edgar Valdmanis (63), som er styreleder i Parkinsonforeningen i Oslo/Akershus, er selv med som ivrig utøver. Han håper at flere klubber over hele landet vil sette i gang lignende tiltak. Edgar har startet en podkast som heter «Uttafor, men Innafor», der han ukentlig samtaler med ulike gjester. Han presiserer at det skal være uttafor med to t-er.
– Med Parkinsons sykdom er du brått satt uttafor, men hos oss er du helt innafor, forklarer han.
Edgar fikk sykdommen som 59-åring. Kommentarer som at han «subbet fælt» og det at han snublet, ble de første tegnene. Nå er han styreleder i Oslo og Akershus Parkinsonforening.
– Bordtennis er meningsfylt på så mange måter. Vi bedrer koordinasjonen og blir raskere. Vi føler oss bedre. Jeg merker at jeg er blitt smidigere, sier han.
Tekst: Mette Bugge, foto: Charlotte Wiig
