Mange bekker små, gjør en stor Å

Siden Skjalvor fikk diagnosen for over 20 år siden, har hun opplevd at utviklingen innen forskningen i Norge har økt betydelig og at den har blitt mer synlig. Hun ser at interessen for forskning og samarbeid med prosjekter i utlandet gir resultater.

– I dag får de fleste en diagnose ganske tidlig i sykdomsforløpet og blir behandlet med medisiner og får gode treningstilbud. Da moren til Skjalvor fikk diagnosen i 50-årsalderen, var det lite tilgang på medisiner. Det fikk hun først etter 10 år.

– I generasjonen før henne ble de stemplet som «late» og «bare gammel og skjelven». Tiden og viten har gått framover, heldigvis, smiler hun ettertenksomt.

Det nye forskingssenteret i Bergen har Skjalvor store forhåpninger til. Hun håper at små drypp fra flere givere vil bidra til å finne nye behandlingsmetoder og mulig medisiner som kan bremse utviklingen av sykdommen.

– I Bergen fokuserer de på kliniske studier, bedre diagnostisering og involverer de pårørende i sine studier. Forskning er avhengig av pengestøtte for å innhente ny og bedre kunnskap som kan gi bedre behandling, forteller Skjalvor engasjert.

Skjalvor innrømmer at hun ikke helt klarer å holde oversikten på forskningen som skjer, men skulle ønske det ble fokusert enda mer på atypisk parkinsonisme og at de fant en bedre behandling for de diagnosene.

Avslutningsvis oppfordrer Skjalvor andre til å bli fast giver. Hun er klar over at vi lever i en vanskelig og uforutsigbar tid nå, men sier at de fleste kan avse og bidra med en hundrelapp per måned.