Sammen står vi opp for alle med parkinson og deres familier – og nå trenger vi din stemme!
Vi krever egenmeldingsdager for pårørende!
Norges Parkinsonforbund er nå ute med et opprop hvor vi krever at pårørende blir sett og anerkjent for sin omsorg, og innsatsen de gjør - både for den som har en sykdom og for samfunnet.
Vi vet at når sykdom rammer en av våre nærmeste, stiller vi opp med alt vi har. Det føles riktig og naturlig – men det kan også være utrolig krevende.
For mange pårørende blir prisen høy og urettferdig: dårligere helse og en økonomi som rakner når jobben må settes til side.
Det er på høy tid at vi anerkjenner de pårørende for den betydningsfulle og uerstattelige innsatsen de gjør for oss alle!
Derfor har vi i Parkinsonforbundet nå en underskriftskampanje som vi håper du vil bli med på.
Med en sykdom som parkinson vet man aldri hva slags natt man får – eller hva slags dag man våkner opp til. Da kan muligheten til å bruke en lønnet egenmeldingsdag bety veldig mye.
I dag får foreldre 10 egenmeldingsdager når barna er syke. Vi krever at pårørende til voksne får den samme retten!
Din underskrift vil gjøre en forskjell!
Og om du vil gjøre enda litt mer: del oppropet videre med venner og kjente. Jo flere vi er, desto vanskeligere blir det å overse.
Tusen takk for at du er med!
Vi krever egenmeldingsdager for pårørende!
Løsningen på helsepersonellkrisen står i stua
De kalles pårørende og det er på tide at innsatsen de legger ned, både for sine kjære og samfunnet, verdsettes i kroner og øre.
Klokka 03.12 tikker meldingen inn: “Jeg kommer meg ikke opp fra badegulvet”. Slik begynner det ofte: natten forstyrres, morgenen blir kaotisk, en avtale må flyttes og en kollega må dekke deg.
Som pårørende gjør du det som trengs, og håper det blir lettere i morgen. Men det eneste forutsigbare med Parkinson er at sykdommen utvikler seg. Og det påvirker langt flere enn de 13 000 som har diagnosen i Norge i dag. Når Parkinson flytter inn, så flytter hverdagen ut, hører jeg ofte.
Norges Parkinsonforbunds medlemsundersøkelse viser at 81 prosent av pårørende yter hjelp regelmessig. 83 prosent forteller at de er slitne, og 45 prosent oppgir at egen helse er blitt dårligere. Likevel er det bare 4 prosent som kompenseres for arbeidet de gjør.
Det er ikke småtteri. Det er en systemfeil.
Vi vet at Norge vil mangle helsepersonell i årene som kommer. Perspektivmeldingen 2024 viser et behov for 180 000 personer i helse- og omsorgssektoren i 2060, og understreker at det behovet må minskes. Så spørsmålet er ikke om vi trenger de pårørende. Spørsmålet er hvordan vi som samfunn tar vare på dem, så de kan stå i rollen over tid.
I forbindelse med Pårørendedagen krever vi nå egenmeldingsdager for pårørende til personer med Parkinson og andre kroniske sykdommer, etter samme prinsipp som foreldre bruker når barn er syke. Det gjør at du kan stille opp når det gjelder, uten å måtte velge mellom den du er glad i og lønnsslippen.
Et slikt grep krever en viktig erkjennelse fra våre myndigheter, nemlig at omsorgsarbeid er arbeid. Menon Economics har beregnet at pårørende til personer med Parkinson bidro med en verdiskaping på 1,6 milliarder kroner i 2023, tilsvarende 3 000 årsverk.
Når innsatsen blir omfattende og langvarig, må ordninger for kompensasjon følge etter. Noen vil spørre: Har vi råd til å gi mer? Jeg mener vi ikke har råd til å la være. Når pårørende faller ut av arbeid, går av tidlig eller blir syke selv, flyttes jo bare regningen. Den dukker opp igjen som sykepenger, uføretrygd, vikarbruk, rekrutteringskostnader og flere institusjonsplasser. Smarte tiltak som dette holder folk friske og i jobb, og er billigere enn å reparere etterpå.
Hvis omsorg fortsatt skal være viktig i et moderne velferdssamfunn, og det håper jeg at det er, så må vi også behandle den deretter. Med rettigheter, forutsigbarhet og respekt. Det er slik vi sørger for at flere kan bli boende hjemme lenger, og samtidig tar vare på noen av de viktigste ressursene vi har: de som står i stua.
Generalsekretær Kristin Ruud