Små ting - store gleder

Har du møtt en person med parkinson, har du møtt én person med parkinson, sies det. Mon det er helt riktig. Vi har møtt Tone Sundsdal Hansen (53). Selv om personer med parkinson er like forskjellige som folk flest, og alle har sin helt egen utgave av sykdommen å stri med, vil nok de fleste med en viss parkinsonerfaring nikke gjenkjennende til Tones beskrivelse.

Reisen fra forholdsvis ung og frisk med fremtiden foran seg, til dagens hverdag med parkinsonplager og usikkerhet om hva fremtiden vil bringe.

Tones reise begynte med den vanskelige og forvirrende tiden der hun ante at noe var galt, men ikke hva, fortsatte med diagnosen og den blandingen av fortvilelse og lettelse den førte med seg. Så var den innom oppturen som medisinene ga i tiden etterpå, til en slags hverdag melder seg som kronisk syk, der man lever med og kjemper mot det som sykdommen har å by på. Nå er det gått omtrent 6 år siden hun fikk diagnosen og Tone har kommet til et nytt veiskille på sin reise. Denne høsten trer hun ut av arbeidslivet.

Skinnet bedrar

Tone er blant dem som ser tilnærmet upåvirket ut.

En god venn i parkinsonmiljøet trakk sammenligningen med en mango som ligger for salg i butikken, som ser like frisk og fin ut som de andre den ligger sammen med. Men når man klemmer litt på den eller fjerner skallet, skjønner man at realiteten er en annen. Det synes jeg er en veldig god beskrivelse som jeg lett har adoptert og brukt som forklaring til dem som sier «du ser så frisk og fin ut».

Slik er det å ha parkinson – det synes ikke alltid så godt utenpå, men det kjennes inni. For Tones del er nå tidspunktet kommet for å bruke sin entusiasme og energi på andre prosjekter enn jobben.

– Det er en tid for alt. Man kan aldri vite, men for meg føles tidspunktet riktig nå, sier Tone.

Kortreist glede

Tone har jobbet i grafisk bransje med design og produksjon. Hun regner med at hennes kreative lyster og evner får mer tid og rom til å utfolde seg fremover. Blant annet er hun spent på om lysten til å ta opp igjen tegning og maling vil vise seg sterkere enn frykten for det tomme hvite lerretet. Ellers trenger hun ikke reise langt for å finne glede og mening i hverdagen.

– Alt ligger rett foran nesa vår, sier hun.

Hun elsker å så frø og få dem til å spire og gro, og tar alle hentydninger om at tida brukt i hagen er proporsjonal med alderen og at hun derfor begynner å bli gammel, med knusende ro.

Viktig treningsfellesskap

«Gammel» er for øvrig en tanke ingen ville komme på om de hadde fått observere henne på boksetrening sammen med andre likekvinner og -menn med parkinson. Der tripper hun rundt på lette ben og slår, om ikke så hardt, så med målrettet presisjon for å bekjempe motstanderen parkinson.

– Selve treninga er viktig, men den mentale styrken vi får av å stå flere sammen i samme hjørne i ringen er vel så viktig. Miljøet vi har stimulerer til mer trening og mer samvær – og det er utrolig givende, sier hun.

For egen del er hun også interessert i kostholdets betydning for sykdomstilstanden, og har tenkt å forske litt på det i praksis. Det samme gjelder yoga, meditasjon og andre stressdempende metoder. For hun er kanskje av den litt utålmodige typen.