Det er over 800 000 pårørende i Norge. Daglig leder Anita Vatland i Pårørendealliansen understreker at «det å være pårørende er ingen diagnose». Men det er veldig mye de pårørende til mennesker med ulike diagnoser og livssituasjoner har felles. – Vi arbeider for alle pårørende, diagnoseuavhengig. Vi vet at pårørende yter halvparten av hjelpen til syke og eldre. Da må vi ta noen grep for ikke å miste den omsorgen, og finne ut hvordan den formelle og den uformelle omsorgen kan samarbeide best mulig uten at vi får «to pasienter ut av én diagnose», sier Vatland, og understreker viktigheten av at pårørende til mennesker med parkinson også skal kunne ivareta sine egne liv og sin helse.
Velferdsstatens gull
Pårørendealliansen arbeider for å gjøre grunnprinsippene for hvordan man møtes som pårørende, så like som mulig med et definert rammeverk. – Så kommer det diagnosespesifikke på toppen. Det er litt sånn «velferdsstatens gull». Pårørendearbeid kan ikke direkte sammenlignes med frivilligheten heller, fordi den er fri og villig. Men det å ivareta sine kjæreste og nærmeste vil de fleste av oss, men det er mange pårørende som kanskje ideelt sett burde «ta på sin egen luftmaske» først, slik at de ikke går dukken selv i krevende omsorgsoppgaver, understreker Vatland. Hun påpeker at Pårørendealliansen også er opptatt av å få fram viktigheten av at kommunene ikke skal «spekulere» i pårørendes kjærlighet når det gjelder omsorgsoppgaver, oppfølging og tilgang til helse- og omsorgstjenester.