Samfunnsøkonomi: Rehabiliteringen må styrkes

Parkinsonforbundet mener at dette er feil prioritering, og arbeider aktivt for å gjøre det tydelig for politikere og myndigheter hvor viktig rehabiliteringstilbudet er både for personer med parkinson og for samfunnet.

Mennesker – ikke milliarder

De menneskelige kostnadene ved å få parkinson kan vanskelig måles i kroner og øre. Ingen trenger å skamme seg, eller føle seg som en «utgiftspost» om man har vært så uheldig å få Parkinsons sykdom, og benytter seg av helse- og omsorgstjenester. Forbedringene vi sammen må kjempe for, dreier seg først og fremst om livskvalitet for mennesker.

Like fullt er tall og kvantifiseringer nyttig i kampen om å bli sett, hørt og forstått. I rapporten «Samfunnsøkonomiske kostnader ved Parkinsons sykdom» anslår Menon Economics at sykdomsbyrden, det vil si tap av livskvalitet og leveår, koster samfunnet 19,6 milliarder kroner i 2023. Det er åpenbart at det er samfunnsøkonomisk gunstig å legge til rette for et behandlingsløp som gir økt livskvalitet og livslengde for den enkelte som har parkinson.

Spesialisert rehabilitering og trening er en av de viktigste faktorene for å lykkes med dette.

Menon-rapporten og tallmaterialet som er utarbeidet, vil gi forbundet fakta og gode argumenter i det videre politiske arbeidet for å sikre best mulig behandlings- og oppfølgingstilbud for personer med parkinson, sier generalsekretær Kristin Ruud i Norges Parkinsonforbund.

Statssekretær Karl Kristian Bekeng i Helse- og omsorgsdepartementet kommenterte rapporten under Arendalsuka: – Her er det gjort en god jobb med å stykke opp konsekvensene av denne alvorlige sykdommen, som berører veldig mange på ulike områder. Dét er viktig for å få tydeliggjort hvilke deler av statsbudsjettet disse kostnadene faller på, noe som er nyttig når man driver politikkutforming, sier Bekeng.

Spesialisert rehabilitering er god samfunnsøkonomi

Basert på intervjuer med helsepersonell, slår Menon-rapporten fast at nesten alle med Parkinsons sykdom vil ha nytte av rehabiliteringsopphold i løpet av sykdomsforløpet. Mange vil ha behov for dette flere ganger i forløpet.

Rehabilitering dreier seg om trening – først og fremst fysisk, men også mentalt. Under et spesialisert rehabiliteringsopphold får man god veiledning og opplæring i hvilke treningstyper og øvelser som gir best effekt. Man blir rettledet av et tverrfaglig lag av terapeuter og andre spesialister og får sitt eget tilpassede treningsprogram, slik at man blir i stand til å ta ansvar for egen trening når oppholdet er over.

Spesialisert og målrettet trening er en viktig og helt nødvendig komponent i den enkelte med parkinson sin strategi for å mestre sykdommen. Man blir sterkere og mer robust. Trening lindrer symptomene og bedrer humøret. Man kommer inn i en god sirkel der mestring øker motivasjonen og bedrer evnen til å hjelpe seg selv. Man blir mindre skrøpelig og utsetter, kanskje forhindrer, at man blir pleietrengende.

I tillegg kan et treningsfellesskap utvide ens nettverk av personer i samme situasjon. Kort sagt – rehabilitering og trening er en viktig del av en strategi for livsmestring, ikke minst for personer med diagnosen parkinson. Til sammen gir timene som legges ned på rehabiliteringssentrene store samfunnsøkonomiske gevinster.

Menon-rapporten peker også på at det dessverre er begrenset kapasitet ved rehabiliteringssentrene. Det er etter vår mening en god nok grunn i seg selv for å jobbe for at tilbudet styrkes, ikke svekkes.

Kostnadene knyttet til spesialisert rehabilitering ligger i helseforetakene. Dette kan være noe av forklaringen på at rehabiliteringsplasser blir kuttet. Dette skjer samtidig som antallet personer med parkinson forventes å øke med 68 prosent fram mot 2050, noe som er høyere enn eldrebølgen skulle tilsi.

Bedre oppfølging, behandling og tilgang til rehabilitering på et tidlig tidspunkt, er viktig for den som har sykdommen, og er god samfunnsøkonomi. At bare to prosent av helsetjenestekostnadene går til rehabilitering, mener vi er en altfor lav prioritering. Vi trenger og tror på en forbedring i tilbudet. Slik at personer med parkinson får et best mulig livsløp. Dette bør skje i godt samspill med ressurser i egen kommune, ikke minst de mange dyktige, høyt kvalifiserte fysioterapeutene som jobber der. Dessverre varierer tilbudet om spesialisert behandling ulike steder i landet.