Han bruker Fageråsbakken som treningsarena, og har satt som mål å gå 1 000 turer opp hoppbakken og samle inn 100 000 til parkinsonforskning innen 1. desember. Allerede nå er han langt på vei til å nå sine store mål.
Ken Tore Hagen har virkelig satt parkinsonsaken på kartet. Trebarnspappaen, som fikk parkinson som 49-åring, kalles ofte «spleis-karen». Med et stort frivillig engasjement er han godt kjent blant innbyggerne i Mo i Rana. Han har startet en egen "Spleis" til forskning på parkinson.
Han bruker Fageråsbakken som treningsarena, og har satt som mål å gå 1 000 turer opp hoppbakken og samle inn 100 000 til parkinsonforskning innen 1. desember. Allerede nå er han langt på vei til å nå sine store mål.
Det hele startet som et fleipete veddemål. Ken Tore forteller at han gikk en tur i romjulen opp hoppbakken bare for å kjenne litt på formen. Han nevnte det for en kompis at det var skikkelig god trening og at det skal han gjøre mer av fremover. Kompisen utfordret ham på at om han klarer å gå 100 ganger på et år, så skal han skal få en kasse øl.
Etter en fire-fem dager opp bakken syntes Ken Tore dette var skikkelig gøy! Først justerte han til 300, og etter hvert økte han til hele 1000 turer. Og da kom ideen om Spleis opp. Han ville hjelpe flere enn bare seg selv – og bestemte seg for at pengene skulle gå til forskning på parkinson.
Han ligger godt an til å klare målet. – Det skal jeg klare. Det er litt sånn med meg, hvis jeg bestemmer meg for en ting, så klarer jeg det, sier Ken Tore med et flir.
I januar da han begynte å gå, brukte han rundt 12 minutter. Nå satte han nylig rekord opp bakken på 5:47.
All bakkegåingen gjør at Ken Tore kjenner seg sprek nå. Det har ikke alltid vært sånn. Han har vært uføretrygdet siden 2008 på grunn av ryggprolaps. Men da han ble diagnostisert med parkinson i 2020, gikk han inn i en dyp depresjon. Og sluttet helt å trene.
I forbindelse med deltakelse på No-Park studie i Bergen, ble han anbefalt av en overlege om å dra på Ringen rehabilitering på Moelv. Litt motvillig bestemte han seg for å dra. Det ble tre fantastiske uker med nydelig vær, flott natur og et parkinson-team som virkelig kunne jobben sin. Her oppdaget han viktigheten av felleskapet og det å trene – og fikk en helt ny hverdag.
– Nå er det full fart fra morgen til kveld, smiler han. Men han innrømmer at det var et sjokk for konen og barna da han ble diagnostisert med parkinson.
Åtteåringen var bare fem år da de fortalte ham det, han bare så på pappen sin og sa «det visste jeg, for du har jo plagdes med glidelåsen min en stund nå». Sønnen syntes det var litt kult. – «Pappa har parkinson – hva har din pappa?»
Foruten å være en engasjert pappa, legger han også ned flere timer i uken for jobben som oppmann for Rana fotballklubb i tredje divisjon. Han er med på alle treninger og borteturer. Ken Tore drev selv aktivt med fotball i tjue-årene på kretslaget. – For mange kilo siden, ler han.
Ken Tore har alltid vært et aktivt A-menneske. Han setter aller mest pris på de tidlige turene på morgenen opp bakken. Da nyter han utsikten og stillheten, og får hentet frem filosofen i seg selv. Det setter følgerne hans pris på. Hver morgen legger han ut bilde og noen vers på Facebook.
Det begynte som en liten greie med supporterklubben han er med i, Rataskankan. En ertet ham og kalte ham for blogger. Og litt på trass, begynte Ken Tore å finne litt tekster på nettet, klippet og limte litt, la noen av sine egne meninger i det. – Og nå har postene mine blitt dagens høydepunkt for mange, det er ofte det første de leser om morgenen, sier Ken Tore stolt.
Ken Tore møter mange folk opp og ned bakken. Han inspirerer også andre til å gå. Når han går nedover med musikk på ørene og filosoferer, kan han høre ting som «faen, det er din feil at jeg er her».
En opplevelse som gjorde inntrykk, var da han møtte skribenten/en tidligere politiker i bakken. De ble stående å prate om livet og helsen. Ken Tore fortalte om spleisen sin og hvorfor han gikk. Skribenten fortalte at han fikk blodkreft i fjor, og holdt på å stryke med. Og at han hadde bestemt seg for å gå i bakken for at Ken Tore gjorde det. De tok selfie sammen på toppen.
Folk lurer på hva Ken Tore skal finne på til neste år. Han forteller ivrig at det finnes en trapp i Kina på 6 700 trinn, hvor man går fra tempel til tempel. En slags pilegrimstur. Det vil han prøve å få til.
– Jeg vet at klarer meg godt i dag, men hvordan er det til neste år, om to år, om tre år. Om fem år sitter jeg kanskje i rullestol. Min motivasjon er å gå så lenge jeg klarer og så får vi ta det derfra.
Ken Tore mener at Spleis som innsamlingsplattform er det enkleste man kan gjøre. Han anbefaler andre som ønsker å starte innsamling på Spleis at de må gi litt av seg selv, skrive litt om både spleisen og deg selv, pushe litt, sette seg delmål underveis.
Selv oppdaterer han følgerne sine daglig, og legger ut alle turene sine på Snapchat. Han har vært på Nordnytt sin radiosending, to lokalaviser, NRK har han foreløpig takket nei til. TV-publisitet synes han er litt skummelt, i hvert fall foreløpig. Men han ba dem om å ringe tilbake til sommeren.
Håpet hans er at pengene skal bidra til et lite steg, som bremser sykdommen betraktelig mer. Han oppfordrer flere til å starte Spleis. – Og kanskje folk fra andre steder andre blir inspirert til å støtte min spleis med en 500 eller 1000-lapp, sier han håpefullt.
Avslutningsvis vil han si til de som nylig harfått parkinson: – Ikke gi opp, ikke google. Settdeg inn i hva du har fått. Det er ikke verdens undergang. Litt godt humør og litt pågangsmotså ordner alt seg. Og vær åpen om det.
Vi i Norges Parkinsonforbund takker stort for Ken Tore sitt fantastiske engasjement for parkinsonsaken,og heier på ham videre!
Følg spleisen her: Minst 1000 turer opp hoppbakkeni Fageråsen før Advent 2024
Akkurat som våren kommer snikende med usikker is.
Kommer sykdommen snikende på ustødig vis.
Akkurat som vårens snøsmelting vasker med seg vinterens kulde og mørke.
Kommer sykdommen og visker ut balanse og styrke.
Akkurat som våren kommer med håp om lysere en lysere tid.
Kommer sykdommen med budskap om evig strid.
Akkurat som våren avløses av sommer som før.
Kommer sykdommen til å følge meg til jeg dør.