Norsk forskning gir håp

Vi har spurt professor, nevrolog og leder for Nasjonal kompetansetjeneste for bevegelsesforstyrrelser (NKB), Guido Alves (bildet).

Mange som har Parkinsons sykdom og parkinsonisme, synes forskningen går sakte, selv om det egentlig skjer mye hele tiden. Å legge et puslespill tar tid. Dette vet både Alves og alle andre som forsker på parkinson. De ønsker svar like mye som mennesker som har diagnosen. Men det er ingen snarveier å ta. Å sette sammen et puslespill med så mange brikker, krever tålmodighet og må legges bit for bit.

Hva er det viktigste som skjer innenfor parkinsonforskning i Norge, akkurat her og nå?

Vanskelig å påpeke en enkelt sak, men viktige ting som skjer nå er stort fokus på å forstå de biologiske mekanismene bak Parkinsons sykdom. Hvorfor oppstår den, hvorfor forverrer den seg, og hvorfor er sykdomsutviklingen så forskjellig fra person til person? Å besvare disse spørsmålene er helt avgjørende for å kunne finne fram til bedre og mer persontilpasset behandling.

Samtidig er det økende fokus på kliniske behandlingsstudier (medikamentstudier), og et stadig økende nasjonalt og internasjonalt samarbeid som forsterker og gir mening til ordene «sammen står vi sterkere».

Hvordan samarbeider forskningsmiljøene med hverandre?

På mange ulike måter. For eksempel i forbindelse med at vi har tilgang til datamateriell, vi har mulighet til å slå sammen datamateriell og/eller biologisk materiale for å finne flere svar. De ulike forskningsmiljøene og studiene kan støtte hverandre med å bidra med ekspertise som andre grupper mangler, og/eller mottar ekspertise vi selv ikke har. Og vi kan utveksle personale og hospitanter. Sammen planlegger vi nye studier, både nasjonalt og internasjonalt, og vi kan i fellesskap søke om økonomiske midler til pågående eller planlagt forskning.

Samarbeider for eksempel hjernebanken i Bergen (Neuro-SysMed*) med biobanken i Stavanger?

Ja, vi har et samarbeid gjennom det som heter ParkVest-studien**). For eksempel samles hjerner av personer som obduseres i Stavanger i hjernebanken i Bergen, samtidig som Bergen sender en del av blod og spinalvæskeprøver til Stavanger for lagring og analyse. Dermed utnytter vi hverandres kompetanse på best mulig måte. Dette igjen øker sjansene våre for å gjøre viktige oppdagelser.

Hvorfor har vi aldri vært nærmere en løsning på parkinsongåten enn nå?

Professoren holder fast ved at vi aldri har visst mer om sykdommen enn nå, og fordi det aldri har skjedd så mye innenfor nevrovitenskapsfeltet og forbedring innenfor teknologi som i øyeblikket. Samtidig er det stadig økende samarbeid mellom forskningsmiljøene, både innad i Norge og på tvers av landegrenser. Det er gjort store fremskritt de siste 10-20 årene, og det er derfor vi er mange som aldri vil gi oss i jakten på flere svar, forteller han.

Det er vanskelig å fastslå nøyaktig hvor mange pågående studier som foregår i øyeblikket, men dersom vi for eksempel ser på nettstedet cristin.no (se link under) står det svart på hvitt at det er 42 pågående studier i Norge nå, selv om tallet trolig er høyere, da ikke alle studier er registrert akkurat her. Internasjonalt er det vanskelig å anslå, men Alves kan bekrefte at det er tusenvis.

Gaver

Takket være generøse gaver fra givere i hele landet er det mulig å starte nye og viktige prosjekter som kan vokse seg større. Midlene er med å finansiere viktige skritt og milepæler på veien mot det vi alle ønsker, nemlig flere svar, mer utvikling og mer fart innenfor parkinsonforskningen. Det er ikke alle forskningsprosjekter som fører til gjennombrudd og ny behandling, men hvert eneste funn er viktig på veien videre, påpeker Alves.