Kulwants siste ønske

Starten i nytt land

På begynnelsen av åtti-tallet flyttet Kulwant alene til Norge fra Punjab i nordvestre India. Fire år etter kom konen hans, Gurdev Kaur, og de etablerte seg på en studenthybel på Kringsjå. Kulwant startet på en mastergrad i geologi på Blindern. Det ble en tøff start med diverse strøjobber på gartnerier i Hokksund og Lier, og som ryddehjelp ved Oslo Plaza Hotell. Paret måtte bygge seg opp fra «scratch» uten noe nettverk. Kulwant lærte seg norsk, og ordnet seg jobb i Posten. Etter hvert ble han distribusjonsleder i Drammen, der han og familien ble boende resten av livet. Kulwant var storfornøyd, og mente det måtte være den tryggeste arbeidsgiveren i hele Norge.

Godt likt blant kollegaer

Livet forandret seg drastisk for Kulwant da han som 45-åring ble diagnostisert med parkinson. Etter gradvis nedtrapping på jobb, ble han etter fem år «beordret» av legen sin til å slutte å arbeide. Han var veldig godt likt blant kollegaene sine og fikk en verdig avslutning, forteller sønnen Ajit, mellomstemann i en søskenflokk på tre.

Familiens hjerte og samlingspunkt

Sønnen Ajit husker ikke så mye fra da pappaen fikk parkinson. Men til tross for sykdommen, hadde han en helt rå fysikk og var en evig optimist.

– Pappa var rett og slett supermann og selve «hjertet og samlingspunktet i familien». Han var opptatt av at vi barna skulle lykkes på alle mulige plan, og var engasjert i alt vi drev med av idrett, forteller sønnen.

Kulwant hadde en dyp lidenskap for høyere utdanning. For ham var det en uvurderlig ressurs som kunne åpne dører og skape muligheter for et bedre liv. Det var viktig for ham at barna fikk en solid utdannelse, slik at de kunne stå trygt i verden med kunnskap som sin styrke.

– Familien vår tilhører sikhismen, og pappa lærte oss verdier fra Guru Granth Sahib, sikhenes hellige bok. Han la vekt på «Sabr» (tålmodighet), «Sukhr» (indre fred) og «Ardas» (bønn og takknemlighet). Disse prinsippene var grunnlaget for hvordan han levde, og han ønsket at vi også skulle bære dem i våre liv – å møte utfordringer med tålmodighet, finne ro i både gode og vanskelige tider, og alltid huske å vende oss til Gud i både glede og sorg, sier Ajit.

Rehabilitering og DBS

Kulwants symptomer var milde til å begynne med, men etter rundt ti-femten år var han over i en ny fase med mer kramper og muskelsmerter. Han hadde godt utbytte av ulike rehabiliteringstilbud og var flere ganger på Moelven og Ringen. Trening i vann var han spesielt glad i, det ga ham en helt annen balanse og kontroll på bevegelse.

Som 59-åring fikk Kulwant DBS-operasjon på Rikshospitalet, noe som stagnerte sykdommen litt. Men etter at han fylte 65 år, var han mindre kognitivt til stede og ikke så sosial som han hadde vært gjennom hele livet.

Ønsker mer fokus

Ajit er opptatt av at Norges Parkinsonforbund må skape enda mer bevissthet rundt sykdommen.

– Det er fortsatt så mange som ikke vet om parkinson, og at vi trenger mer informasjon for de pårørende. Pappa snakket ofte om at han skulle ønske at man testet ut alternative behandlingsmetoder, og nevnte Universitetet i Lund ved flere anledninger, sier Ajit.

Medlemskapet i Norges Parkinsonforbund betydde masse for Kulwant, og han var flink til å vise familien eksempler fra medlemsbladet og spesielt pårørendehistorier.

– Det har hjulpet oss som pårørende med å forstå pappa og sykdommen bedre. Det var fint å relatere til historiene og det hjalp oss ofte i hverdagen, forteller sønnen.

• Når du er medlem får du inntil 5 timer gratis advokathjelp når Parkinsonforbundet er tilgodesett
• Kontakt Advokatfirma Tveter og Kløvfjell tlf 22 17 74 00
• E-post advokat@klovfjell.no