Lite ante nok unge Magne om hvilken reise han var i ferd med å legge ut på, da han gikk av toget en morgen i 1999, og spaserte bort til Norges Parkinsonforbunds krypinn-lokaler i Schweigaardsgate, klar for ny jobb som markedskonsulent. Det var her det hele startet – først og fremst med oppgaver knyttet til annonsesalg til medlemsbladet.
Bare fire år senere ble fremdeles unge Magne det fremdeles unge forbundets første generalsekretær. Siden har det gått slag i slag. Hans karriere har løpt parallelt med utviklingen i forbundet – det ene kan knapt skilles fra det andre. Det fantes ingen manual for hvordan en generalsekretær i forbundet skulle arbeide. Den nyansatte generalsekretæren måtte selv lage sin egen plan. Det har vært en spennende reise som har formet både forbundet og Magne.
Reisende for parkinsonsaken
Magne har tilbrakt år av sitt liv som dagpendler mellom Sande i Vestfold og Oslo. Hans NSB-regnskap i forbundets tjeneste ser omtrent slik ut: 15 timer i uka, 40 uker i året, i 21 år. Det betyr hele 525 dager på tog! Tidlig morgen og sen kveld har mange av forbundets planer, strategier og veivalg blitt meislet ut fra et togsete. Det er noen fellestrekk mellom helsetilbudet til mennesker med parkinson og togdrift og punktlighet. Det skapes en forventning. En forventning mellom tjenestetilbyder og bruker om at tilbudet skal være kvalitetsmessig godt, tilgjengelig over hele landet og at brukere skal kunne benytte seg av det når man har behov. En gjensidig tillitserklæring. Magne har i sitt virke frontet viktigheten av forutsigbarhet og lojalitet, det at våre samarbeidspartnere skal vite og kunne stole på hvor de har Parkinsonforbundet.
Parkinsonpolitikk
I de senere årene har han satt parkinsonsaken på den politiske dagsordenen. Ikke med klaging og syting og sjokkartede medieutspill, men gjennom målrettet nettverksbygging og myndighetskontakt – på politisk så vel som forvaltningsnivå. Han har deltatt i mange statsbudsjetthøringer i Stortinget, den første i 2008.
Strategien har vært klar: søke å påvirke der hvor vi faktisk mener vi som et middels stort forbund har noe å hente for våre medlemmer. De andre viktige samfunnsområdene får paraplyorganisasjoner som Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon, Hjernerådet og andre av forbundets venner, ta seg av. Med Parkinsonforbundet som medlem og støttespiller.
På Magnes vakt som generalsekretær har tilbud, oppfølging, ivaretakelse og behandling av mennesker med Parkinsons sykdom og deres pårørende, gått fra nærmest å være ikke-eksisterende til å bli relativt godt. Ikke perfekt, ennå. Uten en formidabel innsats fra hele organisasjonen, hadde vi ikke vært der vi er i dag. Mennesker med parkinson har siden årtusenskiftet kommet høyrere opp på helsevesenets prioriteringsliste og fått tilgang til nye behandlingsformer. Det snakkes om parkinson helt inn i regjeringskontorene.
Med hjerte for hjernen
I sitt arbeid for parkinsonsaken har naturlig nok ikke alt gått på skinner. Men når det virkelig gjelder, har forbundsstyret og administrasjonen med Magne i spissen, vært lokomotivet som har dratt saken fremover på riktig spor. Kampen utkjempes for alle som lever med og mot parkinson, men den krever intensitet, kampvilje og en fandenivoldsk innstilling.
Magne er en av dem som går med hud og hår og bankende hjerte inn for hjernehelse og folks ve og vel. Vi vet i dag at 30 prosent av befolkningen vil få en nevrologisk sykdom i løpet av livet. Gjennom sitt engasjement som nestleder i Hjernerådet i flere år har Magne også stått i kampen for å heve statusen for hjernesykdommer i helsevesenet og blant politikere. Han har åpnet lukkede dører, hos så vel politikere som hos fagmiljøer.
Samarbeid som nøkkel
Forbundet har skapt allianser som i fellesskap drar i samme retning. Magne har også ført forbundet nærmere de nevrologiske fag- og forskningsmiljøene, og bidratt til å redusere avstanden mellom pasient og nevrolog. Samtidig har nevrologene i stadig større grad tatt med seg faget ut til folk, og blitt formidlere.
Forbundet har også bidratt til å øke den parkinsonspesifikke kompetansen innen flere fagprofesjoner, som fysioterapi, logopedi og ergoterapi. Den som har parkinson og pårørende skal være i sentrum for en tverrfaglig tilnærming til oppfølging, behandling og ivaretakelse. Dette er noe av kjernen i ParkinsonNet, som er på vei til å bli rullet ut flere steder i landet.
Kulturbygger
Det er en positiv kultur i Norges Parkinsonforbund. God stemning. Lagfølelse. Stabilitet og engasjement. Det er slikt som gror nedenfra og vannes og gjødsles ovenfra. Det har Magne vært påpasselig med, slik han selv har fått næring fra sine to forbundsledere. De som har arbeidet tett med Magne i årenes løp beskriver han som en likandes fyr, veltalende og kunnskapsrik.
Med Magnes avgang står ikke Norges Parkinsonforbund tomhendte igjen på perrongen. Organisasjonen i dag står solid fundamentert og er godt skodd til å ta parkinsonsaken videre. Selv har han forberedt seg en god stund til sin nye jobb som generalsekretær i MS-forbundet. Han skal skape noe nytt, men kan bygge på erfaring. Vanskelige ord og begreper skal sitte. Framover må nye øvelser på plass; Multippel sklerose, Multippel sklerose, Multippel sklerose… Ja, øvelse gjør mester – og Magne øver mye.