Elisabeth Oterholt Peersen (26) har en bachelorgrad i utøvende dans fra Liverpool Institute for Performing Arts (LIPA) og kommer fra en familie hvor noen har parkinson. Disse menneskene har, helt uten å vite det selv, inspirert danseren til å finne både motiv, energi og mot til å gjennomføre filmprosjektet MOVE. Da Elisabeth var barn og vokste opp med parkinson i familien, forsto hun ikke fullt og helt hva sykdommen innebar. Som voksen forstår hun mer, og har med dette prosjektet tatt en større del i hva slektningene og andre personer med parkinson går igjennom.
Hva synes familien din om dette prosjektet?
- Jeg er den yngste voksne i familien og noen av dem ble litt overrasket at det var nettopp meg som tok dette initiativet. Jeg håper og tror de synes det er positivt. De er selvsagt spente på hvordan resultatet blir. Vi har tette bånd i familien og har snakket mye om både parkinson og filmprosjektet. Det er fint og skummelt å formidle noe om hvordan det kan være for andres reelle liv, innrømmer Elisabeth.
I løpet av prosjektperioden fikk Elisabeth selv kjenne på kroppen hvordan sykdom kan være. Noe som skulle vise seg å bli en nyttig erfaring i forhold til utviklingen av Move-filmene.
- Jeg fikk en større dybde av forståelse for hva det vil si å bli styrt av noe man ikke har kontroll over. Det har vært trygt å vite når jeg jobbet med filmene. Jeg er heldigvis frisk nå, forteller Elisabeth.
Hvordan startet samarbeidet med Norges Parkinsonforbund?
- Jeg tok det første initiativet allerede i 2016, og året etter hadde vi vårt første møte. June Alexandersen har vært min kontaktperson i forbundet og hjulpet til med å søke om økonomiske midler av Stiftelsen Dam. Tilslaget kom på det tredje forsøket, så moralen er å ikke gi seg, sier Elisabeth.
