Parkinsons sykdom og behandling

Prinsippet bak de vanligste medisinene som brukes ved Parkinsons sykdom, er å erstatte eller kompensere for manglende dopamin i hjernen, og slik dempe symptomene. Det finnes ingen medisin som kurerer sykdommen.

I denne artikkelen gir professor Espen Dietrichs ved Oslo universitetssykehus en oversikt over de forskjellige behandlingsalternativene som finnes i dag. Han har sammen med nevrologer fra flere steder i landet blant annet utarbeidet en ny behandlingsanbefaling for motoriske problemer ved Parkinsons sykdom.

Virkestoffet levodopa, som blant annet finnes i medikamentene Sinemet og Madopar, har vært brukt i mange år. Det finnes også i tablettene Stalevo og Flexilev (Zuades) og benyttes i Duodopa- og Lecigonpumper. Levodopa er et virkestoff som omdannes til dopamin i hjernecellene. Alle medikamenter som inneholder levodopa, inneholder også en dekarboksylasehemmer (karbidopa eller benserazid) – et hjelpestoff som skal hindre at levodopa brytes ned før det når frem til hjernen. Behandlingsanbefalingen tilrår at man alltid starter symptombehandling med levodopa. Dette er det mest effektive preparatet og risikoen for impulskontrollforstyrrelser er mye mindre enn ved bruk av dopaminagonister.

Hovedvirkningen til dopaminagonister er å erstatte manglende dopamin i hjernen, men dette skjer på annen måte enn ved bruk av levodopa. Derfor blir effekten og bivirkningene noe annerledes. Dopaminagonister virker ved å binde seg til og aktivere dopaminreseptorer i hjernen. Dette fører til at dopamineffekten blir forsterket. I Norge brukes i hovedsak preparatene Neupro, Requip (Ropinirol) og Sifrol (Pramipeksol, Oprymea).

COMT er et naturlig enzym som bryter ned levodopa og dopamin. Ved å bruke COMT-hemmere hindrer man at levodopa brytes ned før det når frem til hjernen. COMT-hemmere gir en tilleggseffekt utover den man oppnår ved bare å bruke dekarboksylasehemmer (se avsnittet om levodopa). Dermed får medisiner som inneholder levodopa, bedre effekt. I dag gis ofte COMT-hemmere i kombinasjonspreparatet Stalevo, men det kan også gis som et tilleggsmedikament til Sinemet og Madupar, i form av Comtess eller Ongentys. Lecigon inneholder også COMT-hemmer.

MAO-B er også et enzym som er viktig for nedbrytningen av dopamin. MAO-B-hemmere hindrer at dette enzymet ødelegger dopamin. De kan derfor gi en liten økning av dopamin i hjernen. Noen eksempler er rasagilin (Azilect) og selegilin (Eldepryl). MAO-B-hemmere har bare en liten symptomlindrende effekt. Fordi enkelte forskningsstudier har antydet at de kanskje også kan bremse sykdomsutviklingen litt, er de allikevel hyppig brukt. Men den eventuelle sykdomsbremsende effekten er svært kontroversiell og regnes ikke som vitenskapelig bevist.

Personer med Parkinsons sykdom vil kunne oppleve at varigheten av hver levodopadose avtar og at de får plagsomme motoriske svingninger til tross for at de har forsøkt ulike kombinasjoner av medikamenter. Avansert behandling kan hjelpe til å få en mer stabil behandlingseffekt gjennom døgnet. Pumpebehandling med flytende levodopa, pumpebehandling med apomorfin og dyp hjernestimulering (DBS), er de vanligste formene for avansert behandling.

Avansert behandling er aktuelt når ordinære medisiner ikke lenger er tilstrekkelige. Dietrichs har inntrykk av at avansert behandling kan tilbys tidligere og til flere personer.

Pumpene gjør det mulig å tilføre medikamenter kontinuerlig og i jevn hastighet for å redusere svingninger i behandlingseffekten. Duodopa er en flytende blanding av levodopa og karbidopa. Lecigon er en tilsvarende blanding, men inneholder en COMT-hemmer i tillegg.
Den flytende blandingen med Duodopa eller Lecigon blir kontinuerlig tilført kroppen via en bærbar pumpe. Fra pumpen legges det en slange som går gjennom et lite hull i bukveggen inn til magesekken. Fra magesekken fortsetter slangen videre ned i midtre del av tynntarmen, der medisinen frigjøres i tarmen med jevn hastighet. Pumpebehandling er aktuelt når man opplever motoriske svingninger til tross for optimal tablettbehandling med hyppige intervaller. Behandlingen krever operasjon.

Apomorfin er en dopaminagonist. Det vi si et stoff som etterligner effekten av dopamin i hjernen. Produodopa er et forstadium til levodopa som kan omdannes videre i kroppen til levodopa og deretter dopamin. Felles for Apomorfin og Produodopa er at de kan sprøytes inn i underhuden og suges opp i kroppen derfra. Behandlingen gis ved hjelp av en liten pumpe som sørger for kontinuerlig tilførsel av medisinen, slik at man får en jevn medikamenteffekt og unngår motoriske svingninger. Medisinen leveres i underhuden gjennom en få millimeter lang nål som stikkes inn i underhuden, oftest i buken. Nålen er lett å plassere, og behandlingen krever ikke noe kirurgisk inngrep. Apomorfin kan eventuelt også gis som sprøyter, men da er effekten kortvarig, og en enkeltdose varer vanligvis bare ca. 45 minutter.

Dyp hjernestimulering er aktuelt for pasienter med komplisert Parkinsons sykdom, som opplever store motoriske svingninger, eller som har kraftig skjelving som ikke kontrolleres tilfredsstillende med medisiner. Behandlingen gjøres ved at elektroder opereres inn i hjernen ved et nevrokirurgisk inngrep. Elektrodene kobles til en pulsgenerator (pacemaker med batteri) som plasseres på brystet eller i buken. Ved hjelp av svak, men høyfrekvent strøm stimuleres nervebaner dypt inne i hjernen. Dyp hjernestimulering er først og fremst en behandling av bevegelsesproblemene ved sykdommen.

Tekst: Lemia Boussaada.
Foto: Anders M. Leines.