Gi en julegave
Lise Gro Flakstad hadde alt. Mann, tre flotte barn, og et hus ved stranden, på Tønsbergs kanskje fineste tomt. Så fikk hun medisinene som skulle hjelpe – men som i stedet ødela alt.
Lise Gro var 42 år gammel. Hjemme løp hun rundt etter en ettåring, hun elsket jobben sin som sosiallærer. Livet var fint. Men så begynte hun å føle seg stiv. Hun trodde først hun hadde fått «frozen shoulder». Men hun hadde fått Parkinsons sykdom. Lise Gro ble satt på dopaminagonister, en medisin som ofte brukes mot parkinson.
Jeg kunne levd fint med «bare» parkinson!
Lise Gro Flakstad
Medisinene hjalp – symptomene ble mindre. Dessverre hadde de en bivirkning som skulle få langt større innvirkning på hennes liv, enn selve sykdommen. Hun fikk impulskontrollforstyrrelser; og for Lise Gro betød det at hun plutselig begynte med nettspill, hun sa opp jobben sin over natta, og hadde ellers en adferd som gikk hardt utover hennes nærmeste.
Mange prøvde å hjelpe underveis, både familie, svigerfamilie og venner.
– De ringte både Parkinsonforbundet og Rikshospitalet. Og fikk til svar at «Lise Gro sier hun har det bra». Det så jo sånn ut fra utsiden, jeg fremstod som vanlig og troverdig ovenfor omverdenen, forteller Lise Gro.
Da Lise Gro til slutt selv skjønte at noe var galt, var alt borte. Huset var solgt, samboeren og vennene var borte, og hun selv satt igjen med en enorm gjeld.
Å våkne opp til virkeligheten
– Datteren min skulle fjerne mandlene. Jeg så at hun kastet opp og hadde det vondt, men inni meg tenkte jeg «hallo, skal du ha all oppmerksomheten nå da». Da forstod jeg. «Lise Gro, dette er ikke deg». Jeg skjønte at jeg rett og slett var «høy» – det var ikke plass til annet enn meg selv.
Lise Gro bråsluttet på medisinene, og sakte kom ødeleggelsene rundt henne til syne. I årevis hadde hun sittet for seg selv i kjelleren, høy på livet, og spilt bort alt hun hadde og mer til.
— Det var vondt og rart å komme til seg selv. Skjønne at det var JEG som hadde gjort dette, samtidig som det ikke var meg heller. Jeg så meg selv utenfra, som en marionettedukke nede i kjelleren, styrt av «ImpulskonTrollet», som jeg kalte det. Og det var ingen steder jeg kunne få hjelp.
— Jeg hadde virkelig behøvd Parkinsonforbundet den gangen. Jeg sto i en enorm skam over det jeg hadde gjort. Det var en kamp for å bli trodd. Jeg opplevde at jeg var en skamplett for alle. Overalt hvor jeg vendte meg var det mistro, elementer av «du har nok gjort dette selv».
Hver for oss er vi små. Sammen kan vi få til mye. Derfor er det viktig at folk bidrar, for hvor er vi uten forskningen!
Lise Gro Flakstad
Kampen for oppreisning
– Heldigvis hadde jeg Inger. Jeg hadde ikke klart dette uten henne, sier Lise Gro og smiler varmt til venninnen.
Lise Gro og Inger traff hverandre i parkinsonmiljøet i Tønsberg, og Inger sto fast ved Lise Gros side. Sammen begynte de kampen for å få erstatning og oppreisning.
— Det har tatt mange år, avslag på avslag. Det har vært tøft å ikke bli trodd. Tidligere trodde man at impulskontrollforstyrrelser rammet 1 promille av personer som fikk dopaminagonister – nå vet vi at det rammer opptil 30 %!
Til slutt vant Lise Gro
Lise Gro ble den aller første pasienten i Norge som har fått noe erstatning for økonomiske følger av manglende informasjon om bivirkninger som førte til spilleproblemer.
— Vi er en utdøende gruppe, vi som har vært utsatt for dette. I dag er både informasjon og oppfølging bedre. Men for oss i den tidlige fasen har konsekvensene vært enorme.
Livet er, for alltid, endret – vi kan ikke komme tilbake der vi var.
Bare forskning kan sørge for at mennesker i fremtiden skal slippe å oppleve det jeg har vært gjennom.
Lise Gro Flakstad
