Jeg kom over en artikkel på nettet av en ung dame, som hadde skrevet om noe som het "ventesorg". Hun hadde fått ALS, og hun skriver at hun har fått dødsdommen.
Hun har nå vært helt lam i tre år, så hun må skrive med øynene. Allikevel synes hun at hun har hatt et rikt og godt liv. Hun har hørt både Andrea Bocelli, Frank Sinatra og Rolling Stones live, og hun har gått på Den kinesiske mur, besøkt stammefolk nord i Thailand og ridd på hodet av en elefant. Ikke overraskende er det familien, inkludert hunden, som er viktigst for henne. Hun nevner også menneskene rundt seg, for hun er glad i mennesker. «Jeg hadde en forventning om at jeg skulle bli gammel, og få oppleve å få barnebarn,» skriver hun. Hun skriver også at de som får en diagnose på en uhelbredelig sykdom, reagerer forskjellig, de pårørende også. Noen opplever at det er vanskelig å komme ut av mørket, og noen forblir der.