Parkinson stjeler gradvis Lindas liv. Men hun fikk ingen plass på rehabilitering.
Om morgenen hører Linda bilene kjøre forbi huset sitt på den lille øya der hun bor. Hun
kjenner lyden av dem. Hun vet hvem som er på vei til jobb: de gamle kollegaene fra barnehagen. Selv ligger Linda hjemme og lytter. Hun skulle ønske hun fortsatt var med.
I mange år var det hun som gikk den samme veien til barnehagen. Til barna, kollegaene, ansvaret, latteren og alt det som gjorde henne til Linda. Men i 2024 måtte Linda slutte som barnehagestyrer.
– Det var et vendepunkt. Veldig, veldig sårt, sier hun.
For Linda var det ikke bare en jobb som forsvant, men hverdagen hennes, rollen hennes og følelsen av å være nyttig og med i livet utenfor huset.
Dette er Linda. Hun er 58 år, kone, mamma, bonusmamma – og bestemor til syv.
Det er vondt å høre livet fortsette rett utenfor vinduet, mens hun selv må bli værende igjen. Linda fikk diagnosen Parkinsons sykdom i 2018. Siden den gang har hun lært at sykdommen krever stadig mer planlegging, pauser og hensyn – også på dager som ser gode ut utenfra.
Linda er 58 år gammel. Hun er kone, mamma, bonusmamma – og bestemor til syv.
Hun vil være den hun alltid har vært: konen som er med, mammaen som har overskudd, bestemoren med åpent hus. Den som sier ja når barnebarna vil leke, prate, bake og sitte
tett inntil.
Men parkinson har lært henne nye setninger: – Nå går bestemor og hviler seg litt. – Nå må bestemor ta medisin.
Ordene er enkle. Men for Linda rommer de tap etter tap. Før prøvde hun å skjule hvor sliten hun var. Hun ville reise seg opp, være med, late som før. Men kroppen avslørte henne. Hun duppet av i sofaen. Barna så det. Nå spør de om hun skal hvile før eller etter turen. Det er omtanke. Men for Linda gjør det vondt. Hun vil ikke være den det må tas hensyn til. Hun vil være den som orker. Den som gir. Den som er med.
Det Linda trenger, er rehabilitering. Men i år fikk hun ingen plass.
For Linda handler rehabilitering om å forstå kroppen bedre, trene riktig og få hjelp til å bevare mest mulig av hverdagen hun fortsatt har. Hun trenger hjelp til å holde kroppen i gang, klare mer av hverdagen og være mer til stede for dem hun er glad i.
I stedet ble hun stående igjen alene med en sykdom som ikke venter. Aldri har hun følt seg så sviktet, alene og sårbar.
Det som gjør henne virkelig redd, er hva avslaget kan føre til: at de små daglige endringene skal bli større tap, at hun skal orke mindre, trekke seg mer unna – og at dagen da hun ikke lenger kan være bestemoren hun ønsker å være, rykker nærmere.
Hvor mye av livet hun kjenner kan hun miste?
Slik kan ikke personer med parkinson ha det. Når sykdommen tar litt og litt, må hjelpen komme i tide, uansett hvor du bor. Linda skal ikke stå alene. Og det skal ingen andre med
parkinson heller.
PS: Parkinson stjeler gradvis livet til Linda og andre med parkinson. Vi kan ikke akseptere at de ikke får hjelp når de trenger det. Du kan være med i den kampen.
Heidi bye, forbundsleder norges parkinsonforbund
-
Gi hjelp i tide Vipps 350,- kr til 140814 eller bruk<br>kontonummer 6116 56 67289
-
Gi frivillig gave til Parkinsonforbundet Med din støtte kan vi stå sammen med<br>mennesker som Linda, presse på for bedre rehabiliteringstilbud og kjempe for at flere får hjelp før sykdommen tar mer enn den må.
