Hvordan stilles diagnosen
Det finnes ingen enkel test som kan påvise parkinson. Legen stiller diagnosen ved å se på og undersøke en person.
Hvilke undersøkelser gjør legen?
Diagnosen stilles ved en klinisk undersøkelse og sykehistorie. For å finne diagnosen, må legen finne bevegelsesproblemer i form av:
- Manglende bevegelighet eller langsomme bevegelser (akinesi)
I tillegg må minst ett av to andre karakteristiske kjennetegn være til stede:
- En spesiell form for økt muskelspenning (rigiditet)
- Skjelving (tremor)
De ikke-motoriske symptomene kan være plagsomme, men skal ikke være dominerende. Sykdommen skal være asymmetrisk, det vil si mer til stedet i en side av kroppen. Parkinson-medisiner skal ha en god symptomlindrende effekt på symptomene. I enkelte tilfeller tas en DAT-Scan for å understøtte en antatt diagnose.
En viktig del av å stille diagnosen er å utelukke annen sykdom. Mange vil derfor oppleve å ta CT, MR og blodprøver.
Klinisk undersøkelse
At parkinsonisme er en klinisk diagnose, betyr at diagnosen stilles etter at legen har fått høre hele sykehistorien og gjort en nevrologisk undersøkelse.
En nøyaktig sykehistorie med bakgrunnsopplysninger er viktig for at legen skal få et så godt bilde som mulig av sykdommen. Derfor vil legen blant annet spørre om hva de første symptomene var og hvordan sykdommen har utviklet seg siden. Legen trenger opplysninger både om bevegelsesproblemene, slik som skjelving, stivhet og gangvansker, og om ikke-motoriske symptomer, for eksempel tap av luktesans, søvnproblemer og treg avføring.
Opplysninger om medikamenter er viktige, blant annet fordi visse medisiner kan gi parkinsonisme som en bivirkning. Selv om Parkinsons sykdom og de fleste andre former for parkinsonisme vanligvis ikke er arvelige, er også opplysninger om sykdommer i slekten ønskelige.
Ved en nevrologisk undersøkelse vil legen teste mange forskjellige funksjoner som styres av hjernen og nervesystemet, for eksempel evnen til å bevege seg, til å oppfatte sanseinntrykk, muskelstivhet, gangfunksjon, balanse, reflekser, tale og mye annet. Nevrologen vil også se nøye på pasienten for å oppdage skjelving og andre ufrivillige bevegelser, eller nedsatt bevegelighet, for eksempel i form av redusert mimikk eller mindre armsving ved gange. En annen test på bevegelighet er å gjøre raske, gjentagende bevegelser med fingrene eller med beina.
Hvis bevegelsene etter en del gjentagelser blir langsommere og får mindre bevegelsesutslag, er dette tegn på bradykinesi. Ut fra funnene ved undersøkelsen kan legen si ganske sikkert om det foreligger parkinsonisme eller ikke, det vil si om en person har akinesi/bradykinesi og dessuten hviletremor og/eller rigiditet. Om det dreier seg om Parkinsons sykdom eller en annen form for parkinsonisme, vil det imidlertid være vanskelig å avgjøre med sikkerhet
Andre undersøkelser
Siden parkinsonisme er en klinisk diagnose, er andre undersøkelser ikke nødvendige for å bekrefte diagnosen. Men fordi andre hjernesykdommer i noen tilfeller kan gi parkinsonisme, er det vanlig å ta et MR-bilde av hodet for å utelukke slike uvanlige årsaker, eller for å prøve å kartlegge nærmere hva slags parkinsonisme det dreier seg om. Noen ganger velger legen også å gjøre en medikament-test (levodopa-test), og i visse tilfeller kan det være aktuelt å gjøre SPECT eller PET.
MR (magnetisk resonanstomografi)
MR er en billedundersøkelse. Ved undersøkelsen brukes det ikke røntgenstråler. Man blir lagt inn i et langt rør med et sterkt magnetfelt, og maskinen sender ut lydbølger. Ved hjelp av påvirkning fra magnetisme og lyd kan en datamaskin lage detaljerte bilder av hjernen, sett i snitt fra forskjellige sider.
De forandringene som skjer i hjernen ved Parkinsons sykdom og de fleste andre former for parkinsonisme, er alt for små til at de er synlige på MR. Hensikten med undersøkelsen vil derfor vanligvis bare være å utelukke andre sykdommer eller skader i basalgangliene (et spesielt område i hjernen) som kan gi lignende symptomer.
Medikament-test
I noen tilfeller kan det være aktuelt å teste om én enkelt medisindose kan bedre symptomene. Dette kan bidra til å skille mellom forskjellige former for parkinsonisme, og utfallet av testen kan av og til være med på å avgjøre hva slags behandling legen ønsker å starte med. Medikament-test utføres vanligvis ved at personen som undersøkes får drikke et glass vann der medikamentet levodopa er løst opp.
Levodopa-testen er positiv hvis symptomer og tegn på parkinsonisme er blitt tydelig bedre i løpet av 45-60 minutter.
DAT-scan (SPECT og PET)
SPECT og PET er undersøkelser der ufarlige, små mengder av radioaktive stoffer sprøytes inn i blodet. Etterpå tar man bilder for å se hvordan radioaktiviteten fordeler seg i hjernen.
- SPECT står for Single Photon Emission Computed Tomography
- PET står for Positron Emission Tomography
Begge disse undersøkelsene kan gi bilder som viser hvordan hjernen fungerer, men akkurat hva slags funksjon man kan se, avhenger av hvilke radioaktive stoffer man bruker. Begge undersøkelsene kan gi noe tilleggsinformasjon når legen skal stille diagnose, men ingen av dem kan sikkert skille mellom forskjellige former for parkinsonisme.
SPECT kan gjøres ved flere sykehus i Norge.
Oftest brukes denne undersøkelsen til å vise nervefibrene som skiller ut dopamin i striatum i basalgangliene (såkalt DATscan eller SPECT med beta-CIT).
Ved Parkinsons sykdom og de fleste andre former for parkinsonisme blir det gradvis færre nervefibre som skiller ut dopamin, og dette ser man tydelig ved disse SPECT-undersøkelsene. Når det er for få slike nervefibre, samler det seg mindre radioaktivitet enn normalt i basalgangliene. I sjeldne tilfeller blir SPECT også brukt til å undersøke de hjernecellene som mottar dopamin-signalene. PET brukes vanligvis til å vise energiforbruket og dermed aktiviteten i de forskjellige delene av hjernen, både i hjernebarken og i forskjellige deler av basalgangliene. Men PET er en dyrere og mindre utbredt undersøkelse, og heller ikke denne kan gi helt sikre svar på hva slags form for parkinsonisme som foreligger.
Espen Dietrichs
Professor i nevrologi ved Universitetet i Oslo og overlege ved Nevrologisk avdeling Oslo universitetssykehus.