Prinsippet bak de vanligste medisinene som brukes ved Parkinsons sykdom, er å erstatte eller kompensere for manglende dopamin i hjernen. Dette vil ofte gi svært god effekt på de motoriske symptomene. Pasienter som begynner på medisiner for første gang, vil derfor ofte kunne oppleve stor bedring. Etter hvert som sykdommen skrider frem, vil det være vanlig å ha behov for høyere doser eller kombinasjoner av flere medisiner for å oppnå samme effekt. Det vil være vanskelig å merke tydelig forskjell fra en måned til den neste, men ser man på et tidsrom over flere år, vil de fleste vil oppleve at symptomene øker.
Tabletter
For å kunne fungere best mulig og leve godt med sykdommen er det viktig å ta medisinene til riktig tid og i rett dose. Det er viktig at den medisinske planen følges.
Tidlig fase
Senere fase
I senere faser av sykdommen kan effekten av medisinene bli mer uforutsigbar, samtidig som terskelen for bivirkninger blir lavere. Da kan pasienter oppleve kortvarig symptomlindring der den motoriske funksjonen svinger brått mellom parkinson-symptomer og medikamentbivirkninger. Dette kalles fluktuasjoner. Hos noen personer med parkinson kan det da bli aktuelt med avansert behandling i form av operasjon med dyp hjernestimulering eller kontinuerlig medisinering gjennom en pumpe.
Medikamentene mot bevegelsessymptomene
Levodopa
De første medikamentene som kom på markedet, inneholdt levodopa. Levodopa er et virkestoff som brytes ned til dopamin i hjernen, hvor det lagres og virker gjennom bindingssteder. Deretter utløses signaler som aktiverer eller hemmer signaler som styrer bevegelsene våre.
Levodopapreparater regnes fortsatt for å være de mest effektive preparatene for å lindre bevegelsessymptomer, og de er derfor de mest brukte. Effekten inntrer raskt, kroppen blir ledigere, og de motoriske funksjonene blir forbedret.
De mest brukte preparatene er Sinemet og Madopar. I tillegg finnes Stalevo og Duodopa.
Bivirkningene er mest knyttet til kvalme og trøtthet. Etter bruk av medikamentene i flere år kan hallusinasjoner være en bivirkning, selv om dette også kan skyldes sykdommen i seg selv eller for høye doser med medikamenter.
Dopaminagonister
Dopaminagonister er nyere medikamenter og virker på andre bindingssteder i hjernen enn levodopapreparatene. Hovedvirkningen er å erstatte manglende dopamin i hjernen, men dette skjer på annen måte enn ved levodopa. Derfor blir effekten og bivirkningene noe annerledes sammenliknet med levodopa. Agonister kan for eksempel virke bedre hos enkelte når det gjelder skjelvinger.
I Norge brukes i hovedsak preparatene Neupro, Requip, Sifrol og Cabaser. I tillegg finnes en rekke synonympreparater. Det vil si medikamenter med samme virkestoff, men som ser annerledes ut, har andre tilleggsstoffer og er produsert av et annet firma.
Vanlige bivirkninger er kvalme, blodtrykksfall, hallusinasjoner, ankelhevelser og impulskontrollforstyrrelser.
COMT-hemmere
COMT-hemmere forlenger nedbrytningstiden av levodopa, og medikamenteffekten blir derfor lengre. I dag gis oftest COMT-hemmer i kombinasjonspreparatet Stalevo, mens en sjelden gang gis det som et tilleggsmedikament til Sinemet og Madopar, i form av preparatet Comtess.
Disse medikamentene er ikke førstevalgspreparater, men du kan få dem dersom levodopaeffekten avtar og du må ta levodopa med korte intervaller. Dette oppstår ofte etter flere års behandling.
MAO-B-hemmere
MAO-B-hemmere gir ikke en dopamineffekt slik som levodopa eller agonister. Brukes MAO-B-hemmere alene, har det liten symptomlindrende effekt. Hvis du derimot kombinerer MAO-B hemmere med levodopa eller agonistpreparater, vil du forsterke virkningen av disse.
Det finnes studier som hevder at MAO-B-hemmere har en viss sykdomsbremsende effekt, men dette er omdiskutert. Det er likevel vanlig i Norge å gi et av disse preparatene når sykdommen blir oppdaget.
De fleste tåler disse medikamentene godt, men bivirkningene kan ligne på bivirkningene av levodopa, og i kombinasjon med levodopa kan bivirkningene bli enda tydeligere.