Vi er gode til å ta vare på øyeblikkene
Jan Anders Austad har vært pårørende til sin kone med parkinson i over 16 år. Her deler han sine tanker om utfordringene, gledene og viktigheten av å tilpasse seg et nytt liv, samtidig som man må huske å ta vare på seg selv.
En reise med utfordringer og gleder
Når en i familien får en alvorlig diagnose, vil det naturlig nok prege de nærmeste, forteller Jan Anders Austad. Kona var 57 år da hun fikk parkinson, og de har erfart hvordan sykdommen påvirker ikke bare den som er rammet, men hele familien.
– Det gjelder å tilpasse seg det nye livet, sier han.
– Den sydenreisen kan man kanskje ikke ta lenger, eller kjøreturene blir kortere. Men det er viktig å finne glede i de små tingene, og ta vare på øyeblikkene.
Å møte det ukjente
Da kona først fikk diagnosen, var det en tid med mye usikkerhet og nye utfordringer.
– Det var mye ny informasjon for min del, og mye å sette seg inn i, forteller Jan Anders. Han råder andre pårørende til å søke informasjon og støtte fra helsevesenet og pasientorganisasjoner.
– Det er viktig å forstå sykdommen og dens utvikling, slik at man kan være best mulig forberedt og til støtte for sin kjære.
En ny hverdag
I dag er Jan Anders pensjonist og stiller opp på fulltid hjemme. Kona har behov for mye hjelp og stell, men de har funnet en god rutine i hverdagen.
– Vi starter dagen klokken syv med medisinering, og hver dag følger et ganske likt mønster, forklarer han.
– Rutiner gir trygghet og forutsigbarhet, noe som er spesielt viktig når man lever med parkinson.
Å finne balansen
Selv om hverdagen kan være krevende, understreker Jan Anders viktigheten av å ta vare på seg selv som pårørende.
– Det er viktig å beholde sine egne interesser og aktiviteter, sier han.
– Jeg har mine hobbyer, og det gir meg en pause og påfyll av energi. I tillegg tar Jan Anders vakter på Parkinsontelefonen og er likeperson, og han synes det er meningsfullt å kunne være til hjelp for andre i samme situasjon.
Styrken i fellesskapet
Jan Anders og kona er heldige som har et stort nettverk av familie og venner som stiller opp.
– Vi har to voksne barn, og den ene sønnen bor i nærheten med kone og barnebarn. Det beriker livet vårt enormt, forteller han. Han er også aktiv i Trøndelag Parkinsonforening, og oppfordrer andre pårørende til å benytte seg av tilbudet fra lokale foreninger.
– Det er godt å møte andre i samme situasjon, dele erfaringer og få støtte, sier han
Råd fra hjertet
Til andre pårørende har Jan Anders følgende råd: – Vær tålmodig, og husk at det er hjelp å få. Ikke nøl med å ta kontakt med likepersoner eller din lokale forening. Sammen kan vi gjøre hverdagen lettere og bedre for både de som lever med parkinson og deres pårørende.
Uten den verdifulle innsatsen fra pårørende stopper helse-Norge
