Vendepunktet

Denne høsten er kunsthistorikeren Siri Meyer aktuell med boken «Vendepunkter». 12 forfattere og 12 fortellinger om hva som kan skje når livet tar en helt ny vending.

Jeg vil bo i mitt navn

I tillegg til å være redaktør og utgiver, skriver Siri sin egen historie. Den heter «Jeg vil bo i mitt navn», og handler om å miste seg selv og finne et nytt fotfeste. Hun forteller at hun først ble lamslått av sjokket om egen sykdom.

Utdrag fra boken: «En diagnose kan oppføre seg som et trehodet troll. Den sluker deg nådeløst med hud og hår og hoverer som din eneste identitet. Alt du kjenner som deg selv kommer i skyggen». Men det finnes håp selv i det svarteste mørke. Du kan fremdeles ha mange gode kort på hånden, men de må stokkes på nye måter. Dette er en bok som gir inspirasjon til å utvikle sider av deg selv som du ikke visste at du hadde.

Kunsten og livet

«Vendepunkter» er bare én av mange utgivelser Siri står bak. Som professor i kunsthistorie ved Universitetet i Bergen, har hun vært levende opptatt av kunstens og kulturens betydning for oss mennesker. Kunst og kultur er både en levemåte og en levevei. Hun er dessuten en dreven og glødende engasjert formidler. Det bærer også «Vendepunkter» preg av. Med sin genuine nysgjerrighet og brede interessefelt, har Siri mye å formidle både om seg selv og andre.

-Mange med parkinson opplever at stemmen svikter. Men språket er bare en av mange uttrykksformer. Kunsten viser at det finnes flere måter å kommunisere på, forklarer Siri. Hun beskriver entusiastisk hvordan vi kan få sanseapparatet, kroppen og hjernen til å arbeide sammen.

Slagkraftig kommunikasjon

Nå har Siri blitt både bokser og trommeslager, noe som ikke er tilfeldig. Det handler like mye om kommunikasjon og livsglede som trening.

-Boksing handler ikke om å slå løs. Når du åpner for eksempel, gjør du det alltid på samme måte, du slår med venstre hånd. Ikke med høyre, som ville vært mer naturlig. Du må bruke hodet, koordinere. Armer, bein, ja hele kroppen må arbeide sammen. Boksing stimulerer produksjon av dopamin, som vi med parkinson har for lite av. Og med dopaminen følger følelsen av glede.

De innlærte bevegelsesmønstrene kan dessuten brukes til å kommunisere, forteller hun engasjert. Det ser du hos profesjonelle boksere, de snakker med nevene. Kroppens bevegelser kobles til sinnet, de kan spotte, fornedre og kontrollere hverandre på subtile måter.

Siri er også opptatt av tromming. At hun skulle bli trommeslager i 60-årene kom kanskje litt overraskende både på Siri og de rundt henne. Men det har blitt en verdifull måte å utvikle seg på.

-Tromming handler mye om det samme som boksing. Hjernen aktiveres på nye måter. Jeg er en av forsøkspersonene i forskningsprosjektet til Kjetil Vikene. Han undersøker hva som skjer når personer med parkinson lytter eller beveger seg til musikk og rytmer. Jeg er overbevist om at han er på rett spor, sier hun

Kortreist lykke

Siri lar seg inspirere av all slags kreativitet og bruker i et fotografi av kunstneren Andreas Dyrdal som eksempel. Motivet er en gjennomhullet ballong som er full av luft. Den er plastret. Det strider mot all fornuft, naturligvis. Ballongen og plasteret hører ikke sammen. Men i kunsten er alt mulig. Ballongen forvandles til et levende, skadeskutt vesen som svever. Bildet gir håp. Kanskje til og med et løfte om lykke? sier Siri og smiler lurt.

– Det gjelder å utnytte det man har. Gripe de gode øyeblikkene og holde dem fast med begge hender, sier hun. I boken kaller hun dette for «kortreist lykke».

«Lure hjernen»

Mange med parkinson opplever at bevegelsene stopper opp. De «fryser til». Løsningen er ofte å gjøre noe bestemt – klappe i hendene, si noe eller vugge fram og tilbake for å få i gang aktiviteten igjen. På fagspråket kalles dette for Quing i. Siri kaller det å «lure hjernen». Hun anbefaler å unngå rutiner, søke forandring og finne andre måter å gjøre ting på.

– Både ute- og innendørs er det gode muligheter for å utfordre balanse- og bevegelsesmønster ved fysisk aktivitet. Dette i seg selv veldig bra mot symptomene ved Parkinsons sykdom, forteller hun.

Hjernedonasjon

Det er stort behov for forskning på hjernen og nevrologiske tilstander. Man kjenner ennå ikke årsakene til parkinson, Siri har derfor donert hjernen sin til hjernebanken ved Neuro-SysMed i Bergen. Neuro-SysMed er et forskningssenter for klinisk behandling i nevrologi. Hun har selv vært der, og sett de døde hjernene i kjølelageret. Selv har hun et usentimentalt forhold til døden. For som hun selv sier; «er jeg død, så er jeg død».

– Jeg vil gjerne gjøre noe for fremtidige generasjoner. Derfor var det helt ok for meg å si ja til hjernedonasjon. Jeg skjønner at noen synes det kan være vanskelig. Men tenk på hva det vil si. Hvor ville kreftforskningen eller hjerteforskningen vært uten organer?

I mellomtiden satser Siri på til enhver tid å være den beste utgaven av seg selv, mentalt og fysisk – godt hjulpet av medisin, boksing, musikk. For ikke å snakke om kunsten!

Foto øverst i artikkelen er tatt av Skjalg Ekeland/BA