Som forsker, professor og leder for Nasjonal kompetansetjeneste for bevegelsesforstyrrelser har Guido Alves godt utsyn over det norske forskningsmiljøet innen Parkinsons sykdom. Han er stolt over det han ser.
Forskere over hele verden jobber på bred front, både sammen og hver for seg, for å finne ut hvordan vi kan behandle, bremse eller til og med kurere Parkinsons sykdom. Guido mener ubeskjedent at Norge er i verdenstoppen innenfor parkinsonforskning, og er selv involvert i flere store prosjekter.
Vi har stilt han spørsmål om forskning generelt og om hvorfor nettopp Norge sitt bidrag er så viktig, både her til lands og i internasjonal sammenheng.
Det skjer veldig mye, og det er økende forskningsaktivitet både i Norge og resten av verden.
Det er flere grunner til dette, blant annet:
• All forskning gir oss ny kunnskap. Nå vet vi så mye at vi føler det er et realistisk håp om å løse «parkinsongåten» en gang i fremtiden. Det inspirerer.
• Nevrodegenerative og aldersrelaterte sykdommer vil bli en økende utfordring fremover, fordi befolkningen stadig blir eldre. Det gjør forskningen enda mer viktig.
• Det har vært et «oppsving» innen nevrovitenskapsfeltet, noe som gjør at flere forskere er interessert i tematikken.
• Det er en kontinuerlig og rask utvikling og forbedring innenfor teknologi. Ting vi bare kunne drømme om å få gjort for 10–20 år siden, er nå oppnåelig.
Sykdomsforløpet er nå relativt godt kartlagt, og fokuset har i senere tid vært rettet mot å forstå underliggende sykdomsmekanismer i detalj. Her er det gjort store fremskritt de siste 10–20 årene.
Mye av forskningen peker på at redusert eller defekt proteinnedbrytning i hjernecellene står helt sentralt ved Parkinsons sykdom. Dette har også betydning for utvikling av morgendagens medisiner. Mange forskere har stor tro på at medisiner som direkte eller indirekte øker eller normaliserer proteinnedbrytningen, vil kunne ha en bremsende, og i beste fall forebyggende, effekt. Flere kliniske behandlingsforsøk som tester slike medisiner er nå i gang.
Mange forskere har stor tro på at medisiner som direkte eller indirekte øker eller normaliserer proteinnedbrytningen, vil kunne ha en bremsende, og i beste fall forebyggende, effekt.
Guido Alves, forsker/professor/leder NKB
Her mener jeg det er ulike grunner. Norske forskere driver kvalitativt veldig god forskning fra laboratorieforskning til utprøving på mennesker. En stor fordel i Norge er at vi har veldig god oversikt over brukerne og vi er dermed lettere i stand til å rekruttere pasientgrupper til forskning som er representative og dermed gjenspeiler hele parkinsonpopulasjonen.
De fleste med parkinson følges opp av spesialist. Det gir en god og tett direkte kontakt mellom brukere og forskere. Og ikke minst, vi opplever at norske brukere og pårørende viser veldig stor interesse og vilje til å delta i forskning. Dermed bidrar de til å løse parkinsongåten. I sum mener jeg derfor at Norge er i verdensklasse innenfor parkinsonforskningen.
Vi opplever at norske brukere og pårørende viser veldig stor interesse og vilje til å delta i forskning. Dermed bidrar de til å løse parkinsongåten.
Guido Alves, forsker/professor/leder NKB
Fordi mekanismene er svært komplekse og ikke helt like for alle personer med Parkinsons sykdom. Så vet vi at sykdommen egentlig starter lenge før den vanligvis gir seg til kjenne. Dermed er det ikke lett å finne ut nøyaktig hvordan sykdommen starter, biologisk sett.
Det som i tillegg gjør forskning på parkinson og andre hjernesykdommer vanskelig, er at hjernen ikke er direkte tilgjengelig for oss forskere. Det betyr at vi må bruke metoder som indirekte gjenspeiler det som skjer i hjernen, for eksempel gjennom *biomarkører eller billeddiagnostikk, eller vi må studere mekanismene i celle- eller dyremodeller.