Monika vil fylle Mysen med håp: – Vi må vise hva parkinson faktisk er
Da Monika Svinndal fikk parkinson, var hun 49 år. Hun hadde levd et aktivt liv som frisør, salongeier, treningsinstruktør og småbarnsmor – med lange arbeidsdager, høyt tempo og mye ansvar. Så begynte kroppen gradvis å si fra.
Først kom smertene i armen. Så utmattelsen. Uroen. Følelsen av at kroppen ikke bar henne lenger. I lang tid trodde Monika at hun bare var utslitt. Først etter flere måneder og grundigere undersøkelser fikk hun Parkinsons sykdom.
– Jeg var helt knekt. Jeg hadde solgt salongen min, var redd og utslitt, og visste ikke hvordan livet skulle bli, forteller hun.
Vendepunktet
Vendepunktet kom da hun fikk riktig oppfølging og justerte medisiner. Sakte begynte hun å bygge seg opp igjen.
– Jeg måtte starte helt på nytt. Små turer. Faste rutiner. Gode setninger til meg selv. Litt etter litt kom styrken tilbake.
I dag er Monika leder i Indre Østfold Parkinsonforening – og en av drivkreftene bak Parkinson Unity Walk i Mysen 13. juni.
For henne handler dagen om langt mer enn en gåtur.
– Jeg vil at folk skal forstå at parkinson ikke bare er «en gammel mann som skjelver». Det er en hjernesykdom som rammer stadig flere – også yngre mennesker. Vi trenger mer kunnskap, mer synlighet og mer forståelse, sier hun.
Kraften i fellesskapet
I Mysen inviterer Indre Østfold Parkinsonforening og Norges Parkinsonforbund til en åpen og inkluderende familiedag med gå-aksjon langs «Helsestien», musikk, aktiviteter for barn, appell, auksjon og fotballkamp.
Monika håper dagen skal vise kraften i fellesskap.
– Jeg håper folk kjenner varme, tilhørighet og samhold. At de ser hva som skjer når frivillige, familier, bedrifter og lokalsamfunn står sammen om en viktig sak.
Selv vet hun hvor mye fellesskapet kan bety.
– I foreningen føler jeg meg tryggere og stoltere av meg selv. Her møter jeg humor, omsorg og mennesker som forstår. Det betyr enormt mye.
Nå håper hun mange blir med 13. juni.
– Håpet mitt er at vi kan spre mer kunnskap om hvordan det er å leve med parkinson – både for den som er syk og for de pårørende. Og selvfølgelig håper jeg på mer forskning, bedre behandling og en kur.
Tålmodigheten er slutt – nå krever vi en kur mot parkinson!
