All forskning starter med at vi stiller spørsmål ved noe vi allerede vet. For eksempel vet vi at en pasient har parkinson, men så ønsker vi å forstå hvilke deler av kroppen som påvirkes av sykdommen. Si at vi ønsker å se på hvordan parkinson påvirker hjernen, da må vi undersøke hjernecellene til en med sykdommen, og vurdere disse mot en frisk person. Grunnforskning innebærer normalt forskning på celler, vev eller væsker, ja det som ikke involverer et helt menneske.
Forskning - trinn for trinn
Forsker, professor og leder for Nasjonal kompetansetjeneste for bevegelsesforstyrrelser Guido Alves forklarer, veldig forenklet, den typiske veien fra grunnforskning til godkjent behandling. Som i all medisinsk forskning, er det ikke alle forskningsprosjekter som faktisk ender i gjennombrudd og ny behandling. Men hvert eneste funn er viktig for veien videre.
FASE 1: Kunnskap – Hypotese – Grunnforskning
FASE 2: Fra grunnforskning til behandling
Med utgangspunkt i det grunnforskningen finner, kan vi danne en antakelse om en mulig ny behandling, for eksempel en medisin. Dette testes typisk i et laboratorium, og på rotter og mus for å se om det virker slik vi tror. Hvis alt går som planlagt, kan vi begynne utprøvingen på mennesker.
FASE 3: Utprøving: Kliniske behandlingsforsøk
Dette synes jeg er den mest spennende fasen, som avgjør om forskningen vil bli til behandling.
Nå tester vi for bivirkninger, først på en liten gruppe friske mennesker, deretter på pasienter. Hvis bivirkningene ikke er for store, tester vi om behandlingen har effekt på mennesker med sykdommen – altså om den hjelper!
FASE 4: Godkjent behandling
Om den nye behandlingen har tilstrekkelig positiv effekt, og ikke gir for store bivirkninger, vil den
bli godkjent for bruk. Medisinen blir tilgjengelig, og da har forskningen gått fra å forstå bittesmå endringer i en celle, til å bli noe som kan gjøre hverdagen bedre for de som er rammet av en sykdom. Et eksempel på forskning som har blitt til behandling er dyp hjernestimulering (DBS).