Forsker på trening

Fysioterapeut Linda Rennie leder bevegelseslaboratoriet på Sunnaas sykehus utenfor Oslo. I høst forsvarte hun sin doktorgrad om parkinson og effekt av trening på gange og balanse. Doktorgraden er en del av et stort prosjekt under ledelse av Karolinska Institutet i Stockholm. Forskerne har utviklet et evidensbasert treningsprogram rettet mot balanse og gange for personer med parkinson. Programmet har fått navnet HiBalance og er nå i ferd med å bli implementert i Sverige.

Tren rett

La oss starte med de konkrete tipsene til deg som vil komme i gang med trening. Livet handler ofte om mer enn trening, så det gjelder å trene fokusert når du først gjør det. Linda anbefaler en kombinasjon av spesifikk funksjonstrening, styrketrening og kondisjon.

Hvis du er usikker på hvor du skal legge inn innsatsen, anbefaler Linde å starte med å be om hjelp fra en fysioterapeut eller fastlegen til å definere hvilke områder du har mest behov for å trene. Det er også mye å hente på å bli med i en treningsgruppe.

En bit i et stort puslespill

Linda sin del av forskningsprosjektet er innenfor hennes spesialfelt: gangfunksjon. Andre forskere hadde kommet fram til at programmet førte til raskere gange, men Linda ville finne ut mer om hva som lå under.

For å finne ut mer om gangfunksjonen dykket hun dypere ned i målingene som gjaldt hastighet, rytme, variasjon, symmetri og balansekontroll under gange. Hun fant ut at deltakerne ved hjelp av treningen økte hastigheten, fikk bedre rytme og mindre variasjon i stegene. Endringer i balansekontroll eller asymmetri kunne hun ikke påvise. Da hun undersøkte dette nærmere, viste det seg at deltakerne i studien hadde i utgangspunktet ganske god balansekontroll og lite asymmetri under gange. Det var dermed ikke så mye å forbedre på disse to områdene. Alt er testet Hvert element i treningsprogrammet er nøye utvalgt basert på det vi vet om hvordan kroppen lærer, hvordan trening virker, og senere utprøvd.

Treningsprogrammet legger stor vekt på intensiv og spesifikk trening med økende vanskelighetsgrad. Det er lagt til rette for gjennomføring i små grupper på fem til syv personer, gjerne med to fysioterapeuter i hver gruppe.

– Noe av poenget med øvelsene er at man skal tøye grensene. Det er det som gir resultater. Hvis man NESTEN faller, er man på riktig nivå. Derfor er det viktig med terapeuter som kan være tett på deltakerne og instruere, sikre og oppmuntre, sier Linda.

Hun mener programmet passer godt for fysioterapeuter som jobber i kommunen.

– Fysioterapeutene i kommunene er litt som fastlegene, de skal helst kunne mye om masse. Men parkinson blir ikke borte i morgen, så kommunene bør skaffe seg kompetanse. Jeg tror det er en del fysioterapeuter som trener personer med parkinson for lett. De er like trenbare som alle andre. Med bedre kompetanse vil fysioterapeuten lettere kunne hjelpe til med å finne spesifikke øvelser på riktig intensitet, sier Linda.

I noen kommuner er det ikke nok personer med parkinson til å lage en gruppe bare med dem. Da kan kommunen samle deltakere med ulike diagnoser, men som er på samme funksjonsnivå.

Ikke et «gjør-det-selv»-program

Mange vil ha en ferdig pakke de bare kan laste det ned og sette i gang med. Så enkelt er det ikke, ifølge Linda.

– Folk vil gjerne ha noe håndfast, men dette er ikke ei «blekke» jeg bare kan gi fra meg og ønske lykke til. Fysioterapeutenes rolle er viktig. De må forstå hvordan øvelsene henger sammen med sykdommen. Da vil de kunne tilpasse og videreutvikle øvelser til den enkelte. Dette er ikke ett sett med øvelser som passer til alle, men et rammeverk man kan lene seg på og en base av øvelser som fungerer som eksempler, forklarer Linda.

Karolinska Institutet har foreløpig gjennomført ett kurs for fysioterapeuter i Sverige. Så kom korona. Linda håper etter hvert å kunne bidra til å få gjort kurset tilgjengelig i Norge.

Trening er ferskvare

Effekten av treningsprogrammet er godt dokumentert.

Utfordringen er at seks måneder senere var effekten så og si borte. Dette til tross for at alle fikk med seg egentreningsprogram etter at gruppetreningen var ferdig.

– Vi vet at trening er ferskvare, men dette understreker også hvor vanskelig det er å opprettholde riktig intensitet på treningen alene over tid. Menneske er vanedyr. De rutinene vi har lagt oss til hjemme er det lett å komme tilbake til, forklarer Linda.

Forskerne skulle gjerne sett at de kunne få til mer varig endring enn de har fått til i dette programmet.

– Vi vet at det kan være vanskeligere både å lære og relære når man har parkinson. Redusert egendriv og motivasjon er en del av sykdomsbildet, og sykdommen utvikler seg gradvis. De europeiske retningslinjene for fysioterapi ved parkinson legger også vekt på egentrening, det er derfor interessant at våre undersøkelser viser at egentrening over tid ikke er nok til å opprettholde resultatene. De fleste vil trenge hjelp for å få det til. Kanskje kunne man sett for seg at alle med parkinson kunne få tilgang til to intensive treningsperioder i året? Eller kanskje bør man legge opp til å trene jevnt, med assistanse, hele året?

Foto: Olav Heggø