«Prosjekt Parkinson» bidro til ny kunnskap
NRK har nylig sendt dokumentarserien «Prosjekt Parkinson», hvor 42 mennesker med parkinson har tatt del i en banebrytende klinisk studie som har undersøkt en mulig ny behandling for Parkinsons sykdom. – Slik resultatene av studien viser, var det dessverre ikke nok effekt til at man kan se at GDNF blir en ny type behandling på kort sikt, sier generalsekretær Magne Wang Fredriksen i Norges Parkinsonforbund.
Hva er GDNF?
- Hjernen våre inneholder to hovedtyper celler: neuroner og glialceller.
- Mindre kjente glialceller utgjør faktiskr 90% av hjerneceller. Deres navn kommer fra «glia» – Latin for «lim».
- Opprinnelig tenkt å spille bare en støttende rolle, er glialceller nå kjent for å være kritisk i synapsformasjon.
- De nærer også nevroner med kjemikalier kalt «neurotrofiske faktorer» (fra gresk for «nervefødning»).
- Glialcell-avledet nevrofotof faktor (GDNF) er en av disse.
- Glial Cell Line-Derived Neurotrophic Factor=GDNF
Mange i parkinsonmiljøet her i Norge og internasjonalt har hatt store forventninger til resultatene. Forbundet har fulgt tett den omfattende GDNF-studien i flere år. Det har vært knyttet store forhåpninger til hva forskerne ville finne ut om GDNF-behandlingen.
Wang Fredriksen peker på at selv om resultatene knyttet til GDNF ikke var slik man håpet på, så har det likevel kommet positive effekter ut av studien.
– Det har gitt oss helt ny kunnskap og kompetanse på hvordan man kan gi medikamenter direkte i hjernen. Det omfattende arbeidet som er gjort for å utvikle denne teknologien vil forhåpentligvis få stor betydning for mange i fremtiden.
Det omfattende forskningsarbeidet som er gjennomført over seks år har frembrakt flere resultater som kan være spennende i et fremtidig perspektiv.
– Fremtiden vil vise om GDNF eller tilsvarende medisiner kan bli en kommende behandlingsform. Håpet lever, selv om GDNF-studien, ikke gav oss ønskede resultater, understreker Wang Fredriksen.
Ikke stor nok effekt
Forskerne bak studien peker på at de måtte se en forskjell på 20 % på slutten av studien mellom dem som fikk GDNF og placebogruppen. – De som fikk GDNF gjorde det bede enn placebogruppen, men forskjellen måtte være på 20 % for å være statistisk signifikant. Den vare bare på 6 %. Svaret er at vi ikke nådde det målet, forteller nevrolog Alan Whone til BBC.
Det er britiske BBC som opprinnelig har produsert dokumentarserien «The Parkinson Drug Trial: A Miracle Cure?», hvor deltakerne er fulgt tett over seks år. Det har blitt gjennomført 42 banebrytende operasjoner og over 1000 infusjoner. Studien har kostet 3 millioner pund.
Mange har sammenlignet deltakelsen i studien med en bemannet ferd til mars. Forskerteamet bak studien kommer med følgende tilbakemelding til deltakerne. – Dere var de reisende. Dere var modige, fremsynte og uselviske nok til å si: Jeg vil være med på ferden, og jeg vet ikke hvordan det går.
Hva gikk Tom og de andre deltakerne i studien igjennom?
Tom Isaacs og de andre deltakerne vil gjennomgå komplisert hjernekirurgi, og deretter måneder med legemiddelinfusjoner via en port innebygd i hodeskallen. Og han vet ikke engang om han har fått GDNF eller bare placebo. Over seks år følger BBC Tom og de frivillige håp om at de vil bli kurert.
Forskerteamet så nærmere på hvem som fikk, og ikke fikk, placebo. Deltakerne i studien fikk etter en viss tid vite om de fikk GDNF, eller placebo og sine spesifikke resultater.
Tom Isaacs ble betydelig dårligere de første ni månedene, selv om han fikk GDNF hele tiden. Men på slutten av studien var han like bra som i starten, fire år tidligere. Det kan være signifikant, for det opplyses i serien at parkinson forverres med tiden.
Sykdommens naturlige utvikling betyr f.eks. at bevegelsesskåren burde være cirka 3 % dårligere enn ved studiestart. Den naturlige utviklingen er på cirka 2 % i året. 4 av de 41 pasientene som fullførte, ble ikke bedre totalt sett. Men enkeltdeltakere opplevde blant annet en sterk forbedring av motorikken ved studiens slutt.
Hva fant forskerne ut?
I starten av studien og igjen etter ni måneder ble alle deltakerne PET-skannet for å måle dopaminmengden i hjernen. Før studien begynte hadde de for lite dopamin i de dype hjernestrukturene, noe som er typisk for mennesker med parkinson. PET bruker et radioaktivt sporstoff for å måle antall nerveender som skiller ut dopamin. Etter 9 måneder var det ingen endring hos placebogruppen.
Men PET-bildene av GDNF-gruppen viste en signaløkning på 100 % i hele strukturen. Nerveendene i putamen hadde fått ny vekst. Det betyr ikke at de fungerer godt, men det viser en biologisk respons. Forskerne måtte finne ut hvorfor de til tross for den biologiske effekten, ikke oppnådde en bedring som var statistisk signifikant.
Nesten alle deltakerne ønsker å fortsette med GDNF nå etter at studien er avsluttet. Men resultatene splitter forskermiljøet. Bedringene hos enkelte deltakere etter studien kan skyldes en langvarig placeboeffekt. Og det fremkommer i dokumentaren at det er andre gangen GDNF har mislykkes i en høyprofilert studie.
– Det er ikke det første middelet som har mislykkes i studier og så gjort det bra. Ofte dreier det seg om å gjøre det flere ganger, og hver gang gjør man det annerledes og med andre deltakere, og til slutt kan man lykkes, forteller nevrolog Alan Whone til BBC.
Se «Prosjekt parkinson» på NRK
Se en fersk studie om GDNF (Glial Cell Line-Derived Neurotrophic Factor in Parkinson’s Disease
