Et halvt århundre med hjernen i sentrum
Denne sommeren gikk professor emeritus Espen Dietrichs av med pensjon. Etter nesten fem tiår i forskning, undervisning og klinisk arbeid avslutter en av Norges mest markante parkinson-profiler sitt yrkesliv. Men helt ferdig er han ikke, og vi har snakket med ham om fortid, nåtid og fremtid.
Ander M. Leines
Espen Dietrichs
Etter nær 50 år med forskning, undervisning, ledelse og pasientbehandling har professor emeritus Espen Dietrichs tatt av seg legefrakken og gått av med pensjon. Gjennom bøker, dokumentarer, avisintervjuer og TV-opptredener har Espen Dietrichs bidratt til å løfte nevrologi og parkinson-saken både nasjonalt og internasjonalt.
Da vi møter ham noen uker etter pensjoneringen, virker overgangen foreløpig udramatisk. Han nyter sensommersola i hagen, og agendaen er ikke like full nå som den har pleid å være på denne tiden av året.
– Foreløpig har det bare vært en lang sommerferie, sier han.
Pensjonisttilværelsen er likevel ikke kommet brått på. Han har forberedt seg mentalt over lang tid, og selv om et langt arbeidsliv nå er avsluttet, oppleves det ikke som en dramatisk overgang.
Karrieren nærmer seg 50 år. Dietrichs begynte med nevroforskning allerede i 1977.
– Jeg begynte å studere medisin fordi jeg ønsket å bli biologisk forsker. Egentlig var alternativene medisin eller biologi. Jeg ville drive med biologi, enten hos mennesker eller dyr, forteller han.
Interessen startet lenge før universitetet. Oppveksten var preget av friluftsliv, turer i skog og mark og en sterk fascinasjon for naturen.
– Jeg har alltid vært veldig interessert i biologi. Etter hvert pekte det mer og mer i retning av mennesker og medisin.
Likevel var det ikke professorlivet som sto øverst på ønskelisten som liten gutt.
– Nei, da hadde jeg nok lyst til å bli lokomotivfører.
En usedvanlig tidlig start
Forskningskarrieren skjøt fart tidlig. Allerede mens han studerte medisin var doktorgraden i praksis ferdigskrevet. Han fikk fast stilling ved Anatomisk institutt (UiO) mens han fortsatt var student, noe som senere ble umulig etter endrede regler.
Siden slutten av 1970-tallet har han undervist generasjoner av medisinstudenter. Nøyaktig hvor mange det dreier seg om, er vanskelig å si.
– Det må være et ganske stort antall, sier han beskjedent.
Tar man utgangspunkt i over 200 studenter årlig gjennom de siste 25 årene alene, er det snakk om mange tusen framtidige leger som har hatt Dietrichs som lærer.
Hva er det som har motivert deg?
– Faget er veldig gøy, og jeg synes det er morsomt å undervise.
En sommer som endret kursen
De første årene arbeidet han hovedsakelig med eksperimentell hjerneforskning. Men en sommer på sykehuset i Gravdal i Lofoten skulle få stor betydning.
På oppfordring fra kona søkte han jobb som sommervikar. Sykehuset hadde aldri tidligere
fått en søker som både hadde medisinsk embetseksamen og doktorgrad.
– Da vi kom opp dit, reiste nesten alle legene på sommerferie. Plutselig var vi veldig få igjen med ansvaret for medisinsk avdeling, forteller han.
Erfaringen ga mersmak. Kort tid etter begynte han ved Nevrologisk avdeling på Rikshospitalet. Siden den gang har nevrologi og bevegelsesforstyrrelser vært hovedfokus.
– Parkinson ble den største pasientgruppen.
Parkinson-saken
Selv omtaler Dietrichs parkinson-saken som det han har arbeidet mest med gjennom hele sin kliniske karriere. Fra slutten av 1980-tallet har han fulgt utviklingen på nært hold, både som kliniker, forsker, underviser og leder. Han har møtt tusenvis av mennesker med Parkinsons sykdom og parkinsonisme, og stått i noen av de vanskeligste vurderingene faget byr på.
– Jeg fikk ofte henvist de kompliserte tilfellene, der diagnosen var usikker eller behandlingen vanskelig.
Gjennom årene er det mange mennesker med parkinson han husker godt.
– Noen husker jeg på grunn av en spesiell sykdomshistorie. Andre på grunn av uvanlig god behandlingseffekt. Og så er det selvfølgelig alle skjebnene.
Særlig innen parkinson blir relasjonene lange.
– Mange personer har jeg fulgt i 20 eller 30 år. Da blir man godt kjent.
Selv etter et langt yrkesliv er det én ting han gjerne skulle ha kunnet tilby alle sine pasienter.
– Drømmen er å kunne skru av sykdommen. Å finne behandling som stopper sykdomsutviklingen.
Små steg, store forskjeller
De store revolusjonene har uteblitt, mener Dietrichs. Likevel er utviklingen enorm når han sammenligner dagens situasjon med da han begynte i klinikken i 1989.
– Vi har fått mye større forståelse av både sykdomsmekanismer og behandling.
Virkestoffet Levodopa som fortsatt er grunnsteinen i parkinson-behandlingen, fantes allerede da. Forskjellen ligger i hvordan medisinen brukes og kombineres med annen behandling.
– Vi har blitt flinkere til å gi jevnere behandling, redusere svingninger og håndtere ikke-motoriske symptomer.
Han peker også på avanserte behandlinger som pumpebehandling og dyp hjernestimulering (DBS). Hans interesse for medisinsk historie har ført til en oppsiktsvekkende oppdagelse: Den første operasjonen med dyp hjernestimulering ved parkinson ble utført på Gaustad sykehus allerede i 1957.
– Hadde de den gang klart å videreføre det arbeidet, kunne vi spart 40 år i utviklingen, mener han.
I dag er dyp hjernestimulering etablert over hele verden.
Mer enn parkinson
Ved siden av medisinen har Dietrichs dyrket også andre interesser. Modelljernbaneanlegg er en av dem. Modelljernbaneanlegget hans har fått et publikum langt utenfor Norges grenser, og Facebook-siden «Semmelfjellbanen Modelljernbane» har 3500 følgere.
Han er også en ivrig idrettstilhenger. I ungdommen var han aktiv mellom- og langdistanseløper, men nå er han heller å finne på tribunen når Lyn spiller fotballkamp.
Faktisk var det en løpsskade som i sin tid ga ham tid til å begynne med forskning.
– Jeg brakk beinet under et stafettløp. Da måtte jeg slutte å trene en periode, og da fikk jeg tid til å forske.
Sverre Nilsen
Drømte om å bli lokomotivfører
Som barn drømte Espen Dietrichs om å bli lokomotivfører. Interessen for tog har fulgt ham gjennom hele livet, og i dag bruker han gjerne tid på sitt omfattende modelljernbaneanlegg «Semmelfjellbanen Modelljernbane». Her fra Teknisk Museum i forbindelse med Parkinsondagen i 2015.
Ikke helt ferdig
Selv om tittelen nå er professor emeritus, blir han ikke borte fra parkinson-feltet.
Han fortsetter som veileder for doktorgradskandidater og følger fortsatt forskningen tett. Historien til parkinson-behandlingen opptar ham fremdeles og vil nok alltid gjøre det.
Når vi spør hvordan han ser på de neste ti årene, er han forsiktig optimist.
– Jeg håper vi får en bedre bremsemedisin. Parkinson er ikke én sykdom, men mange forskjellige sykdommer. Derfor blir det vanskelig å finne én løsning som hjelper alle.
Likevel tror han utviklingen går framover.
– For enkelte genetiske varianter tror jeg vi kan komme dit at vi kan bremse eller kanskje stoppe sykdommen for noen.
Han understreker samtidig behovet for nøkternhet og realisme.
– Vi kan ikke spå framtiden.
Men etter nær 50 år med forskning, pasientbehandling og undervisning er det kanskje få som har bidratt mer til å bringe parkinson-feltet framover i Norge enn nettopp Espen Dietrichs.
Pensjonist? Ja.
Ferdig? Neppe.
Anders M. Leines
Æresmedlem
Som en anerkjennelse for sitt mangeårige engasjement og sin store innsats for mennesker med parkinson, ble Espen Dietrichs utnevnt til æresmedlem i Norges Parkinsonforbund i 2025.
