Motoriske symptomer
Skjelving, stivhet og langsomme bevegelser er de symptomene flest forbinder med Parkinsons sykdom, fordi de er synlige for andre. Det finnes også andre motoriske plager som kan oppstå.
Skjelving (tremor)
Legen bruker ofte betegnelsen tremor, som betyr skjelving. Noen personer med Parkinsons har derimot ingen skjelving, noe som kan føre til at diagnosen blir forsinket.
Skjelvingen rammer ofte hånd, arm eller bein, og begynner gjerne på én side av kroppen. Den typiske tremoren oppstår i hvile og forsvinner når man beveger seg. Noen kan også oppleve skjelving når musklene brukes aktivt, for eksempel når armene holdes utstrakt eller man bærer noe.
Intensiteten kan variere og kan påvirkes av stress eller psykiske faktorer. For de fleste reduseres skjelvingen effektivt med medisiner, men et mindretall opplever liten effekt. For disse kan avansert behandling være et alternativ.
Noen kan ha skjelving tidlig i forløpet, som etter hvert forsvinner og erstattes av et bilde der stivhet og treghet dominerer.
Stivhet (rigiditet)
Mange med Parkinsons sykdom har en subjektiv opplevelse av å være stive i kroppen. Personer med parkinson beskriver dette med ulike ord, og det kan være vanskelig å trekke et skarpt skille mellom stivhet og langsomme bevegelser.
Det kan være vanskeligheter med å sette bevegelser i gang, reduserte bevegelsesutslag, opplevelse av ufrivillig motstand mot bevegelser eller smerter i og ubehag i bevegelsesapparatet. Stivheten kan ramme alle deler av kroppen, men følger samme mønster over tid hos samme person. Medisiner virker vanligvis godt mot dette i tidlige faser av sykdommen.
Ved nevrologisk undersøkelse vil legen kjenne etter stivhet ved å kjenne etter motstand mot passiv bevegelse i leddene. Dette gjøres særlig i håndledd, underarm og knær og nakke. Det typiske funnet ved Parkinsons sykdom er en durende, tannhjulsaktig motstand som på fagspråket kalles rigiditet. Dette fenomenet forsvinner ved god medisinering, og dette vektlegges når legen vurderer behandlingseffekt og alvorlighetsgraden av motoriske symptomer.
Langsomme bevegelser (bradykinesi)
Det eneste symptomet som per definisjon alltid skal må være til stede for at diagnosen Parkinsons sykdom kan stilles, er langsomme bevegelser.
I legejournalen skriver nevrologen gjerne bradykinesi, som er sammensatt av de greske ordene for «langsom» (bradys) og «bevegelse» (kinesis). Når personer med parkinson opplever å bli tregere, gjelder dette både at den enkelte bevegelse går langsomt, og at gjøremål totalt sett tar lengre tid. Legen vil typisk teste tempo i bevegelsene ved å be personen om å tappe med fingrene, trampe i bakken eller gjøre lignende øvelser så fort man klarer.
Begrepene vi bruker om komplekse symptomer er ikke alltid dekkende eller helt i samsvar med den enkelte persons subjektive opplevelse. Mange vil ikke bare beskrive bevegelsene som langsomme.
Det er også typisk at noen opplever startvansker, dårligere finmotorikk, mindre bevegelsesutslag, dårligere flyt og rytme i bevegelsene, samt å bli fort sliten.
Kognisjonsvansker
Mange mennesker med parkinson kan oppleve at orienteringsevnen og intellektuelle funksjoner kan påvirkes, og i større grad etter mange års sykdom. Den kan være problemer med å orientere seg i rommet eller at det er vanskeligere å utføre dagligdagse aktiviteter. Noen ganger kan det være lettere å bli forvirret.
På samme måte som bevegelsene hos mennesker med parkinson blir langsommere, så kan også tankegangen bli langsommere uten at læringsevne og oppfatningsevne egentlig er forandret. Langsomheten kan gjøre at pårørende og folk i omgivelsene faktisk tror at parkinsonpasientene har større intellektuelle problemer enn det de egentlig har fordi tingene går litt langsommere.
Talen kan også bli langsommere. Kognitive forandringer kan gjøre det vanskeligere å holde fokus i en samtale og det kan bli lettere å falle ut.
Falltendens
Å snuble, skli og falle er noe alle opplever, men det er mer vanlig og har ofte mer alvorlige konsekvenser hos eldre og mennesker med sykdommer som påvirker bevegelsesevnen – som for eksempel Parkinsons sykdom.
I de fleste tilfellene går det bra, men konsekvensene av et fall kan bli alvorlige. Fallrelaterte skader kan være alt fra små sår til alvorlige hoftebrudd. Engstelse, smerter og behov for hjelp til dagligdagse gjøremål kan også være konsekvenser av et fall.
Et fall skyldes som oftest en kombinasjon av ulike faktorer. Individuelle helsemessige forutsetninger, hvor krevende en oppgave er, og hvordan omgivelsene ser ut. Ved Parkinsons sykdom er det særlig de individuelle helsemessige forutsetningene, som for eksempel graden av motoriske symptomer, som gjør at risikoen for fall øker.
Falltendensen øker lengre ut i sykdomsforløpet.
Tilfrysning (freezing)
Mange med langtkommet parkinsonisme kan oppleve tilfrysninger («freezing episodes»). Ved tilfrysning stivner kroppen til og stopper helt opp i en kortere eller lengre periode. Som regel varer en tilfrysning bare i noen sekunder før den går over, men enkelte kan få tilfrysninger som varer i lang tid og kanskje ikke går over før de får hjelp fra en annen i form av en støttende arm, et puff eller et tilrop. Mange klarer også å finne egne triks for å løse opp en tilfrysning, slik som å telle til tre, vugge seg i gang eller lignende.
Ofte kommer tilfrysninger akkurat i det man skal reise seg eller begynne å gå, eller når man kommer til en hindring, for eksempel i form av en trang døråpning, en dørkarm eller en fortauskant. Tilfrysning er sannsynligvis et symptom knyttet til sykdommen og sykdomsutviklingen og kan utvikle seg uavhengig av behandlingen.
Balanse- og gangvansker
Parkinsons sykdom påvirker gangfunksjonen, som typisk blir gradvis svekket utover i forløpet. Det vanligste mønsteret er tendens til å gå fremoverbøyd med korte, subbende skritt og svinge mindre med armene enn normalt. Enkelte kan ha problemer med å komme i gang og bli stående og trippe, og noen kan oppleve å «fryse til» uten å komme videre, særlig i situasjoner uten god medisineffekt. Samtidig blir balansen svekket.
On/off (hyperkinesi/dyskinesi)
Etter lang tid med Parkinsons sykdom er det mange som får både ufrivillige bevegelser etter hvert tablettinntak og doseavhengig forverring en stund etterpå, før neste dose. På den måten blir det en svingende behandlingseffekt. Personen varierer fra å være bevegelig eller overbevegelig (bevegeligheten er «slått på»/«on») til å bli stiv, ubevegelig og parkinsonistisk (bevegeligheten er «slått av»/«off»). Det er dette som kalles motoriske svingninger eller motoriske fluktuasjoner.
Motoriske fluktuasjoner regnes som et tegn på mer komplisert parkinsonisme. I begynnelsen merkes de gjerne som en doseavhengig forverring som kommer mange timer etter forrige medikamentdose, eventuelt som lette dyskinesier når medikamenteffekten er på det sterkeste.
Ved mer komplisert sykdom, når cellene har fått enda dårligere evne til å lagre dopamin, kan svingningene komme svært raskt: Etter tablettinntak går personen med parkinson raskt fra å være stiv og ubevegelig til å bli rørlig og preget av ufrivillige bevegelser (dyskinesier). Men fordi hver dose bare har kort virketid når hjernens evne til å lagre dopamin avtar, svinger tilstanden raskt tilbake til stiv og ubevegelig. På den måten kan personen veksle mellom «on» og «off» mange ganger om dagen.
Økt muskelspenning (Camptocormia)
Økt muskelspenning er et av problemene ved Parkinsons sykdom. Det kan være generelt i kroppen, mens noen kan få lokalt økt muskelspenning enkelte steder. For eksempel i magemusklene og musklene på forsiden av kroppen. Det kan føre til at hele overkroppen trekkes sterkt fremover i en bøyd stilling. Det kan ofte være mulig å rette seg opp mot en vegg eller ligge flatt i sengen, men med en gang man reiser seg opp og begynner å gå så trekkes overkroppen forover.
Pisa-syndrom
Camptocormia er en bøyning forover. Det går også an å ha en tilsvarende økt muskelspenning som gir skjevhet i overkroppen til den ene siden. Da kan man bikke over til den ene siden, nesten som det skjeve tårn i Pisa. Derfor kalles en slik skjevhet til siden for Pisa-syndrom.
Camptocormia og Pisa-syndrom
Noen har skjevhet både forover og til siden, altså en kombinasjon av Camptocormia og Pisa-syndrom. Både Camptocormia og Pisa-syndrom kan hos noen bli bedre av behandling, for eksempel med parkinsonmedisiner som levodopa og dopaminagonister.
Øyeåpningsapraksi
Noen kan oppleve problemer med øynene. Noe som kan oppleves som tunge øyelokk. Det kan til dels være ufrivillige sammenknipninger av øynene, men det kan også være en spesiell tilstand som heter øyeåpningsapraksi der det er vanskelig å åpne øynene igjen etter at man har lukket dem. Det er rett og slett vanskelig å heve øyelokkene igjen uten å bruke fingrene til hjelp.
Begrenset mimikk
Parkinsons sykdom påvirker ikke bare bevisste, viljestyrte bevegelser. Det blir også mindre av de spontane bevegelsene vi hele tiden gjør uten å være klar over det. Særlig merkbart kan dette være i ansiktet, der sykdommen gir redusert mimikk. Dette kan være et sosialt belastende symptom, som også kan være en spesiell utfordring for pårørende. Tap av mimikk kan feiltolkes som nedstemthet og depresjon. Samtidig kan en del personer med parkinson også ha depresjon som ledd i sykdommen, og det er viktig å være oppmerksom på dette skillet, også for legen.
Lavt stemmevolum og dysatri
Parkinsons sykdom rammer også muskulaturen som inngår i taleproduksjonen. Forskning viser at så mange som 89 prosent av dem med Parkinsons sykdom før eller siden vil oppleve vansker knyttet til kommunikasjonsevnen.
Kommunikasjonsvanskene kan variere fra person til person, det samme kan tidspunktet for når i sykdomsforløpet de inntreffer. Det informeres i ulik grad om disse vanskene, og mange blir overrasket når de blir oppmerksomme på reduksjonen i stemmekvalitet og formidlingsevne.
Symptomer på vansker med taleevnen kan være:
- Lav og/eller luftfylt stemme
- Mumling
- Monoton tale
- Heshet
- Manglende mimikk
- Hurtig eller redusert taletempo
- Bruker lang tid på å svare
- Ordletingsvansker
Mange med Parkinsons sykdom opplever ikke disse kommunikasjonsvanskene selv, men gjennom stadige påminnelser fra omgivelsene blir de gjort oppmerksomme på at de for eksempel snakker for lavt eller mumler. Det skyldes at man feiltolker sin egen stemmekraft og opplever sin egen stemmestyrke som normal.
Lasse Pihlstrøm
Lege og forsker med doktorgrad i parkinsonisme