Petters store kjærlighet
Filmskaperne Wam & Vennerød er legendariske. De lagde til sammen 14 spillefilmer i perioden 1976–1995. Da Petter Vennerød fikk atypisk parkinsonisme i 2018, ønsket han å lage en siste dokumentar mens han enda hadde mulighet. Petter gikk bort i 2021. Filmprodusent og kona Karianne Førland Vennerød ferdigstilt «Den siste filmen».
Det er travle dager for Karianne Vennerød når vi møter henne kort tid før premieren på «Den siste filmen». Hun kommer rett fra et intervju i radioprogrammet Holms i NRK P1+. De har snakket om Petters store kjærlighet til livet, til henne og til filmen. Meningen var at de skulle lage og sluttføre dokumentarfilmen sammen, men dessverre måtte Karianne fullføre prosjektet uten hovedrolleinnehaveren selv.
Slik beskriver distributøren filmen: «Sykdommen snur brått timeglasset for f ilmskaper Petter Vennerød. Han vil ta oss med på en siste filmreise, men det haster. Sykdommen i hjernen har det travelt, og Petter har begrenset med tid før ord og tanker forsvinner. «Den siste filmen» handler om fortellerkraftens frihet og det fengsel som skapes når man ikke lengre kjenner stemmen sin. Dette er Petter Vennerøds siste film, fortalt fra de siste årene da han blir mer og mer påvirket av parkinson.»
Utskjelt og beundret
I løpet av karrieren ble Wam & Vennerød både utskjelt og beundret for sine filmer. De tok opp temaer og viste frem miljøer som ble oppfattet som kontroversielle og provoserende av noen, mens de ble bejublet for sin modighet av andre. Det stormet til tider rundt dem, men Svend Wam og Petter Vennerød sto stødig med beina godt plantet på jorda. Deres prosjekt var å vise frem virkeligheten slik den kunne arte seg under samfunnets polerte overflate, utenfor A4-boksen. De jobbet hardt og ufortrødent med det de genuint trodde på, med flere millioner solgte kinobilletter som resultat. Av deres mest kjente filmer kan nevnes Lasse & Geir, Adjø solidaritet, Drømmeslottet og Bryllupsfesten.
Æres-Amanda
Begge foreldrene til Petter jobbet med film, men det var ingen selvfølge at dette skulle bli Petter sin vei. Han begynte å studere juss i sin tid, men så ble han som vi alle vet, en nytenkende og kreativ filmskaper og skuespiller. Petter Vennerød og Svend Wam sin årelange innsats innen norsk film ble etter hvert høyt verdsatt og belønnet med flere priser og utmerkelser. Petter ble tildelt blant annet æres-Amanda i 2019. Da hadde sykdommen begynt å prege helsen hans. Han tok selv imot Amanda-statuetten og velfortjent anerkjennelse for sin banebrytende 50 år lange innsats innen norsk film.
Født i feil kropp
Karianne har selv hatt en spennende yrkeskarriere og jobbet med film og dokumentarer i mange år. Petter og Karianne har også jobbet sammen med flere film- og dokumentar prosjekter, blant annet idé og regi til «Født i feil kropp», som ble vist på TV2 i 2014. En serie de mottok Gullruten for.
De første tegnene
Petter Vennerød fikk den sjeldne diagnosen PSP – Progressiv supranukleær parese – i 2018. Han gikk bort i september 2021, noen få dager før han fylte 73 år. Da hadde han og Karianne vært kjærester og ektepar i godt over 30 år. Karianne forteller om de første merkbare tegnene som begynte å vise seg et par år før diagnosen ble stilt. Blant annet begynte han å glemme mer enn før. Han som alltid hadde hatt stålkontroll på alt og alle.
– Vi tenkte at det var naturlig å begynne å glemme litt når man ble litt eldre. Men så begynte han å falle en del, tilsynelatende helt uten grunn. Da gikk han til legen. Ganske raskt ble det konstatert den atypiske parkinsonvarianten PSP, forteller Karianne.
Progressiv supranukleær parese (PSP) er en sjelden hjernesykdom som gir parkinsonisme. Det vanskelige navnet sier lite om sykdommen, men er knyttet til en karakteristisk innskrenket øyebevegelighet hos pasienter med denne tilstanden.
Den siste filmen
Som den kreative personen Petter var, utløste diagnosen en ny filmidé. Han ville lage dokumentar om situasjonen han og de var kommet opp i. Han ville fortelle om hvordan det var å bli eldre og å leve med denne sykdommen, og om hvordan det er å være på vei til dit vi alle skal før eller siden. Karianne måtte tenke litt på det. De diskuterte om han var helt sikker på at hans helse og diagnose skulle offentliggjøres. I begynnelsen var det bare nærmeste familie og venner som kjente til situasjonen. Men om det kunne komme fram i en film, som var hans språk og uttrykksform, mente Petter det var helt ok.
«Det er en ting til jeg ikke har formidlet enda, og det er denne historien», sa han. Så da ble de enige om at det var både viktig og riktig å sette i gang, og at Karianne skulle fullføre filmen om han ikke kunne. Dermed startet planleggingen og gjennomføringen. Av og til fulgte de planen og filmet med filmteam til stede, andre ganger filmet Karianne spontant med mobilen. Noen dager var lyse og lette, andre dager var preget av bekymring for fremtiden.
– Så lenge Petter kunne holde på med film, var han lykkelig. Gleden ved å skape var med på å holde han gående. Hans innstilling var «jeg er fremdeles med, jeg betyr noe, det jeg gjør er viktig». Det gjorde det litt lettere for meg å være med både på reisen både som kollega og pårørende, sier Karianne.
Karianne og Petter var innstilt på at de skulle klare å sluttføre filmen sammen, og at han skulle leve lenge nok til å se det ferdige resultatet. De ante jo ikke hvor fort eller sakte PSP ville utvikle seg i hans kropp. Petter var full av energi og pågangsmot. Han skulle jo lage ferdig film, slik han alltid hadde gjort. Men sykdommen krevde sitt og gjorde det stadig tyngre.
– Dessverre fikk han ikke bli med helt til mål, men jeg er veldig glad for at jeg fikk fullført filmen, sier Karianne.
På sykehjem
Etter hvert måtte Petter på avlastningsopphold før han til slutt ble innlagt på sykehjem, der han tilbragte det siste halve året han levde. Karianne klarte ikke å pleie han alene og måtte be om hjelp. Som pårørende var det en høy terskel å komme over.
– Jeg besøkte han ofte, noe han var glad for. Samtidig ville han at jeg skulle bruke tiden på å lage ferdig filmen. Han skjønte selv hvilken vei det bar da han kom på sykehjem. Det var vondt for han å miste seg selv, og det var vondt for meg å se på at livet og tiden rant ut. Petter beholdt imidlertid humøret til det siste.
– Han hadde en fantastisk og presis humor, forteller Karianne.
I teaseren til «Den siste filmen» kan vi blant annet se og høre Petter si, med et smil om munnen: «Det er mulig det går til helvete, men det gjør det jo uansett».
Fra han var barn og ung mann var han en undrende og tenkende person. Det gjorde han også interessant å snakke med.
– Han utvidet perspektivet mitt. Han var genuint interessert i andre mennesker og nysgjerrig på andre sin historie. Rett og slett en spennende mann, konstaterer Karianne ettertenksomt.
La meg få lov å leve det livet jeg ønsker å leve
Selv om sykdommen ble inngripende, ville Petter fortsette å leve det livet han ønsket å leve. Blant annet ville han reise til Bergen på det årlige Dokumentarkonventet i 2018.
– Jeg var skeptisk, men han insisterte. Jeg fikk meg en kraftig vekker og skjønte at han selvsagt måtte få lov til det. Så da dro han, alene. Og det gikk fint. Å være pårørende kan være både vondt og utfordrende. Å se et menneske du elsker gradvis forsvinne, gjør inntrykk. Karianne synes det er vanskelig å gi råd til andre, men har likevel et budskap.
– Bruk det sosiale nettverket, inviter venner og lev som vanlig, så langt det lar seg gjøre. Folk vil gjerne hjelpe. Jeg sendte ut melding til familie og venner og ba om litt avlastning. Noen kom på besøk eller gikk en tur sammen med ham, andre ringte. På den måten fikk han impulser utenfra, samtidig som jeg fikk litt tid for meg selv.
Forskningen pågår
Forskningen pågår over hele verden, men faktum er at det ikke finnes noen kur per i dag. Så dette var et tema de ikke fokuserte mye på mens Petter var syk.
– Vi skjønte kanskje ikke helt alvoret. Dessuten er det ingen fasit på hvordan utviklingen blir fra person til person. Vi konsentrerte oss om å leve så godt som mulig her og nå. Petter var ikke typen som dyrket sykdommen, sier Karianne.
I dag synes Karianne det er fantastisk at det forskes og er interesse for å finne ut mer om parkinson. Hun har møtt professor Charalampos Tzoulis, som forsker på parkinson i Norge, og er glad for hans engasjement i forbindelse med forskningen.
Livet i dag
Karianne savner sin kjære ektemann inderlig. Samtidig er hun takknemlig for å ha et godt nettverk, familie og gode venner og en spennende jobb.
– I dag har jeg et godt liv og prøver bevisst på å være sosial. Det har gått mye tid med til å gjøre ferdig «Den siste filmen» og jeg har fått bearbeidet både glede og sorg i den forbindelse. Jeg er veldig takknemlig for alt Petter og jeg fikk til og opplevde sammen. Og jeg er fornøyd med at det er mange scener i filmen hvor vi virkelig får vist fram Petter som den energiske, spennende og humoristiske mannen han var. Filmen har kostet mye penger, tid og krefter, men det var dette Petter ville, så det er verdt det, synes Karianne.
