Depresjon
Depresjon er det hyppigste blant de psykiatriske symptomene ved Parkinsons sykdom. En depresjon kan være mer eller mindre alvorlig, den kan opptre i kortere perioder, eller den kan være kronisk og vanskelig å behandle.
Hos mennesker som lider av en alvorlig sykdom er det nærliggende å anta at depresjon er en naturlig reaksjon etter å ha fått diagnosen, og hos mange er det vel også slik. På den andre siden vet man at depresjon forekommer hyppigere hos mennesker som etter hvert får Parkinsons sykdom.
Dette, i tillegg til mange nevrobiokjemiske og -patologiske funn, støtter hypotesen om at depresjon må betraktes som en del av det komplekse sykdomsbildet ved Parkinsons sykdom. Sykdomsprosessen rammer flere hjerneområder. Dette medfører en patologisk ubalanse mellom forskjellige nevrotransmittere, som vanligvis sørger for informasjonsflyten i hjernen og som formidler funksjoner som styring av motorikken men også vekselspillet mellom emosjonene.
Den enkelte pasient opplever sin psyke som en enhet og kan ikke skille om den subjektivt opplevde tristheten, nedstemtheten eller depresjonen er biologisk eller en psykologisk forståbar reaksjon. Det kan nevrolog, psykolog eller psykiater heller ikke uten videre. Men gjennom psykiatrisk diagnostikk, psykoterapeutiske prosesser, ved å velge spesifikk behandling og evaluere den danner det seg etter hvert et individuelt bilde av pasientens lidelse som igjen blir grunnlaget for en individuelt tilpasset behandlingsstrategi.
