Apati
Apati blir i dagligtale ofte brukt for å beskrive en sinnstilstand preget av likegyldighet. Innenfor medisinsk forskning og i helsefaglige sammenhenger brukes imidlertid begrepet for å beskrive atferdsendringer som skyldes manglende motivasjon. Personer med motivasjonssvikt har ofte redusert eller manglende evne til å ta initiativ, deltar lite i dagliglivets aktiviteter, viser lite eller ingen interesse for omgivelsene og for å lære seg nye ting og har lite eller ingen emosjonelle reaksjoner, som for eksempel glede, entusiasme, sinne eller tristhet, og en generell affektmatthet (verken glad eller trist).
Apati kan minne om og misoppfattes ofte som depresjon. Dette skyldes at apati og depresjon har en del fellestrekk, som for eksempel liten evne til å ta initiativ og redusert interesse for omgivelsene. Det som først og fremst atskiller apati fra depresjon er at apatiske personer ikke er triste eller nedstemte. De viser i stedet lite eller ingen følelsesmessige reaksjoner, og oppfattes derfor som følelsesmessig avstumpet. Det er viktig å være klar over at personer med moderat til alvorlig depresjon også kan ha apatiske trekk, og at disse i første omgang bør få tilbud om behandling med for eksempel antidepressive medikamenter. Hos noen av disse kan behandlingen føre til at tristheten og nedstemtheten etter hvert forsvinner, mens apatien blir vedvarende.
Familie og andre pårørende oppfatter ofte apati feilaktig som uvilje eller latskap, hvilket kan medføre betydelig frustrasjon og irritasjon. Personer med alvorlig apati kan også helt slutte å ta sine foreskrevne medisiner, noe som kan få alvorlige konsekvenser for deres egen helse.
Det er gjort relativt få studier av apati ved Parkinsons sykdom. De fleste viser at ulike grader av apati forekommer hyppig med en frekvens på omkring 40 % hos dem som har hatt sykdommen i noen år. Frekvenstallene varierer imidlertid mellom 16,5 og 70 %, avhengig av hvilket måleinstrument (apatiskala) man har benyttet, og hvordan populasjonen man har undersøkt har blitt valgt. De fleste studiene har vært sykehusbaserte, hvilket gir et noe skjevt bilde av hvordan forekomsten i den generelle befolkningen er. Til tross for disse metodeforskjellene, har langt de fleste studiene vist at apati ved Parkinsons sykdom er assosiert med depresjon, kognitiv svikt og demens. Særlig eksekutiv dysfunksjon (vansker med planlegging og problemløsning) ser ut til å være assosiert med apati. Symptomene ved apati og depresjon kan som tidligere nevnt ofte overlappe hverandre, og dette medfører vanskeligheter med å gjenkjenne og skille disse to nevropsykiatriske forstyrrelsene fra hverandre. Til tross for disse diagnostiske utfordringene, er det flere studier som har vist at apati ved Parkinsons sykdom kan opptre i fravær av depresjon (14 % i gjennomsnitt), hvilket støtter antagelsen om at apati i enkelte tilfeller kan opptre som et eget syndrom. To nylig gjennomførte studier fra Vestlandet fant også en klar sammenheng mellom apati og økte motoriske symptomer hos pasienter med Parkinsons sykdom. Det trengs imidlertid flere studier som bekrefter dette funnet før man med sikkerhet kan si at det foreligger en reell sammenheng. Et uavklart spørsmål er hvorvidt det er pasientenes motivasjonsvikt som medfører økt grad av parkinsonisme eller omvendt.
ParkVest-prosjektet, en nylig gjennomført studie fra Sør- og Vest-Norge, viste at 23 % av de nydiagnostiserte og ubehandlede parkinsonpasientene hadde apati. Omtrent 40 % av disse hadde samtidig depresjon. Til sammenligning var det ingen i den "friske" kontrollgruppen som hadde apati. Over 50 s% av de pårørende betraktet pasientenes apatiske adferd som følelsesmessig belastende. Dette er den første studien som har sett på forekomsten av apati hos ubehandlede pasienter med nydiagnostisert Parkinsons sykdom. Siden dopaminerg antiparkinsonbehandling potensielt kan påvirke forekomst og grad av nevropsykiatriske symptomer, er denne studien viktig for å undersøke adferdsendringer relatert til sykdommen i seg selv. I årene som kommer vil vi særlig følge disse pasientene for å se om antiparkinson-medisiner kan bedre de apatiske symptomene, i tillegg til at vi vil se på risikofaktorer for at noen utvikler apati og andre ikke. Forhåpentligvis kan dette hjelpe helsepersonell til å bli flinkere til å diagnostisere apati og muligens bidra til at man etter hvert kan tilby medikamentell behandling som gir disse pasientene "gnisten" tilbake igjen.
Selv om nevrobiologiske mekanismer ved apati ennå ikke er fullt ut forstått, tror man i dag at apati ved Parkinsons sykdom skyldes signalforstyrrelser mellom frontallappen og mer dyptliggende strukturer i hjernen. Endring i konsentrasjonen av signalstoffer i hjernen, særlig dopamin og acetylkolin, og i mindre grad noradrenalin og serotonin, antas også å spille en viktig rolle, selv om dette ennå ikke er entydig bevist. Flere studier har også funnet at enkelte parkinsonpasienter som har fått operert inn dyp hjernestimulator kan bli apatiske etter operasjonen. Mulige årsaker til dette kan være reduksjon i parkinson-medikasjonen og/eller signalendringer i dyptliggende hjernestrukturer som følge av hjernestimuleringen.
